TAKESHI’S CASHEW, Paradisbukta, torsdag kl. 18.35
Med kveldssola midt i trynet og et relativt ukjent, østerriksk instrumentalband på scenen, oppkalt etter et japansk TV-show fra åttitallet, var nok mange ikke helt sikker på hvordan vei dette ville gå.
Fra første fløytetone ble servert kan man nok uansett si at det tok omtrent like lang tid som det tar et 6–7 meter langt underhavsfartøy av karbonfiber på 3.800 meters dyp å implodere, altså et øyeblikk, før hele Paradisbukta så ut som en friteatergruppe i dyp dansetranse.
Takeshi’s Cashew er muligens det Bukta-bandet de færreste hadde et forhold til fra før, men ut fra publikumsresponsen kan man uansett anta at det dukket opp minst et par nye fans i løpet av den snaue timen de spilte.
Hvordan kan man beskrive musikken, da? Det kan nevnes hint av både psykedelia, postrock, elektronika og en sunn dose verdensmusikk, og Bukta selv skrev følgende i programmet: «Liker du band som Altin Gün og Khruangbin er det en god sjanse for at Takeshi's Cashew blir ditt nye favorittband».
Altså, for et festivalpublikum som (tradisjonelt sett) i stor grad trekkes av trygge, trauste og gitarbaserte trekkplastre som Danko Jones, Rival Sons og Madrugada, er nok dette ikke det aller sterkeste salgsargumentet jeg har hørt fra Bukta noensinne. Men at det pirret nysgjerrigheten, kan ikke fornektes.
Selv vil jeg kanskje beskrive det som en blanding av alt fra Kåre and the Cavemen, Acid Arabs og Tony Allen – til TNT (ikke det norske bandet), ispedd en sunn dose Isao Tomita, toppet med en liten touch av Mambo Kurts spinnville orgelterror.
At denne mildt sagt eklektiske miksen fungerer såpass bra er egentlig forbi min fatteevne, men en av grunnene er nok at samtlige bandmedlemmene er fantastisk dyktige musikere, både isolert og samlet sett, godt hjulpet av at de evner å begrense seg selv slik at alle får god plass i lydbildet.
Her byttes det fritt på instrumenter i alle retninger, hvor til og med trommisen får sine fem minutter i rampelyset bak orgelet. Antall ulike blåseinstrumenter bør kanskje også trekkes fram, hvor bandet hadde trukket med seg både saksofon, et lite arsenal forskjellige fløyter, og noe som så ut som en rundt tre meter lang didgeridoo i aluminium. Enkelte av instrumentene fikk kanskje totalt bare noen få minutters brukstid på scenen, men jeg er helt sikker på at bandet synes det er en kjempefest å sjekke inn spesialbagasjen før hver eneste festivaljobb, for det meste kommer til sin rett.
Skal man være kritisk, kan det nevnes at bandet føltes litt tungrodd den siste halvdelen av konserten, da det ble litt mye av det samme for min del. Likevel klarte de stort sett å holde koken i publikummet, som generelt så ut til å være en fin kombinasjon av totalt forvirret og strålende fornøyd, og bandet klarte å skape god variasjon i sitt ellers suggererende, utflytende og dronete lydbilde, og imponerte også med flere publikumsfrierier på klingende norsk.
Det er uansett kult at rockfestivalen Bukta tør å kjøre på med et band man ellers kunne forventet å finne på enten Insomnia- eller Karlsøyfestivalen, og se at det likevel funker så til de grader.