OZZY OSBOURNE

«Patient Number 9»

(Epic Records)

En alder på 73 år er isolert sett ingen grunn til at den selverklærte Prince of Fucking Darkness burde skru av lyset. Rapportene om herr Osbournes fysiske og mentale helsetilstand, deriblant en Parkinsons-diagnose i 2019, tilsier allikevel at vår gamle helt nå trenger pleie – ikke karrierejag.

Samtidig er det godt dokumentert at Ozzy ikke er sin egen sjef. Heldigvis, får en si! Da ville han sannsynligvis vært dau for lenge siden. Eller i beste fall ha blitt sittende å mumle for seg sjøl foran TV-en, med en XL-burrito hånda og «medisinskapet» innen rekkevidde.

Kona, og manager, Sharon har hatt en bemerkelsesverdig evne til å sparke (den ikke alltid topp motiverte) gubben ut i manesjen.

Kun to år etter flausen «Ordinary Man» er altså Ozzy Osbourne dermed tilbake med enda et nytt album.

Gjennom sin over 40 år lange solokarriere har den tidligere Black Sabbath-frontmannen hatt en bemerkelsesverdig evne til å omgi seg med de – rent musikalsk – beste folkene. På «Patient Number 9» har produsent Andrew Watt, som selv slo igjennom som Justin Bieber-produsent, tatt denne tradisjonen på alvor.

Halve Hollywood har hjulpet til med å spille for, og snekre låter til, sin aldrende britiske helt. Chad Smith og nylig avdøde Taylor Hawkins deler på trommestolen, mens Robert Trujillo og Duff McKagan er blant bassistene.

Ozzys gamle tjommi Tony Iommi og Johnny Depps barnevakt Jeff Beck er blant gitaristene som er hentet inn for å fingre litt liv i Osbournes siste album. Her veksler de mellom å vrenge ut pastisjer av 70-tallets Sabbath-riff, og mer «moderne» greier – som i mainstreamrocken anno 2022 er kodespråk for en smørje av post-grønsj og nu metal paret med de sørgelige restene av 80-tallets puddelrock.

Vi tvinges derfor til å hilse på enkelte musikalske misfoster. Aller verst er den hjelpeløst jævlige «Parasite» – der den kvasi-macho harrytappen Zakk Wylde må ta sin del av skylda – som får meg til å presse puta mot både ørene og høyttalerne.

Denne plata har samtidig en del godlyd å by på, om vi skal være fair med vår gamle venn. På tross av alt det parodiske mentalpasient-fjaset, overgår tittelsporet alt vi hørte på Ozzys forrige skive. Det beste øyeblikket er allikevel «One of Those Days». Her holder Ozzy hender med den aldrende antivakkseren Eric Clapton, som bruker plekteret til å låne fritt fra sin gamle Cream-klassiker «White Room».

Tekstene er av typen som skrives av folk som ikke har noe å melde, annet enn at enden er nær. Ozzy nøyer seg med programmessig å resirkulere gamle klisjéer.

Den stadig feitere elefanten i rommet er allikevel Ozzys stemme. Selv om han har slitt med lungekapasiteten i lang tid har pipinga nå, bokstavelig talt, fått en annen lyd.

Alle motstandere av autotune må gjerne forklare meg hva slags morsomme effekter Ozzys stemme er kjørt igjennom på dette albumet. Ikke verst at han plutselig – for første gang i sin 52 år lange karriere som plateartist – har fått helt perfekt pitch. Ozzys balansegang langs grensa til halvsur sang er faktisk blant evnene som har gjort han til en unik vokalist. Men nå er han altså plutselig kurert. Halleluja!

Enkelte fans har gått så langt som å spekulere i at det ikke er Ozzy, men en etterapende stand-in, som synger på enkelte av disse 13 (hø-hø) sporene. Det tror ikke jeg, men at man i det hele tatt tenker i de baner sier jo sitt.

Ozzy Osbourne vil for all tid ha sitt navn inngravert i gull på rockens stamtavle, som en kritisk viktig del av Black Sabbath. Hans soloplater fra 80-tallet er folkelig heavy metal på sitt beste, og Ozzy var en av få som klarte å revitalisere karrieren sin etter at grønsjen la all den gamle moroa i grus på 90-tallet.

«Patient Number 9» er et steg opp fra avgrunnen Ozzys forrige soloplate svømte rundt i. Men nå synes jeg ærlig talt at det er på tide at kjerringa lar gubben pensjonere seg.