MARGO PRICE «Strays» (Loma Vista Recordings)

«Taylor Swift, hun er helt OK. Men folk burde heller lytte til Margo Price, som er helt awesome». Jeg dro denne påstanden noen ganger i kjølvannet av Price sitt forrige album, «That’s How Rumours Get Started», uten at gehøret var spesielt stort i omgangskretsen. Men denne gang – denne gang sparker 39-åringen forhåpentligvis ned alle dører som står mellom henne og et større publikum.

«Strays» er et album som inkorporerer veldig mye av gullet som er vasket frem i livemusikk-bulene plassert langs den nordamerikanske prærien, deltaet og sumplandskapet gjennom snart hundre år. Skiva har samtidig én fot i popscenen, og plukker opp signaler fra den britiske rocken som amerikanerne adopterte som sin egen på 60-tallet.

Dette er allikevel ingen retrotripp, selv om Margo – etter eget utsagn – er en aktiv bruker stimulerende midler og finurlige vekster i den kreative prosessen. Det er en moderne twist på mye av godlyden.

Det er flere høydepunkter, og ingen dølle middelmådigheter, blant de 10 låtene. La meg dra frem to som viser spennvidden i kunstnerskapet til Margo Price: Pianoballaden «Country Road» er bløthjertet heartlandrock på sitt aller fineste. «Radio» er derimot som å høre Abba gjøre en kuvending inn i rocklandskapet. Her kommer den alltid fabelaktige Sharon Van Etten inn i form av karakteren Ann-Frid, som blir en svært harmonisk støtte til Margos hovedrolle som Agnetha.

«Strays» er et eventyrlig flott album, og samtidig så variert at man aldri rekker å kjede seg.

MYRON ELKINS «Factories, Farms & Amphtamines» (Elektra Records)

Ukas anbefaling med suverent lavest bylarm-faktor. Dette er tanke som slår meg midtveis i debutalbumet fra Myron Elkins. Heldigvis har vi bare godt av å høre historier fra en verden der menneskene ofte er mindre privilegerte. Steder der kroppsarbeidet fortsatt gjøres av folkene som vokste opp der, og mangelen av sikkerhetsnett gjør at unge mennesker risikerer alt for å karre til seg et levebrød som artister.

Som 17-åring fikk Myron Elkins seg jobb som sveiser, og kun fire år senere har karen fra den rurale amerikanske Midtvesten beviselig mye på hjertet og i erfaringsbanken. «Factories, Farms & Amphtamines» er som 10 snapshots fra et sted der de nevnte tre tingene dominerer Hvermannsens hverdag.

Unge Myron spiller gitar som om har fritert fingerneglene. Han synger i tillegg som om han har festet hardt, fått og gitt sin porsjon juling, og har en sti av skilsmissepapirer i bakspeilet på sin slitne pickup.

Elkins synger fra sin posisjon i Michigan, men hans musikalske røtter strekker seg sørover. Fra Bob Seger i Detroit, via Lynyrd Skynyrd i Jacksonville til ZZ Top i Houston.

Vi snakker derfor ikke om såkalt americana, sjangerbegrepet som det siste tiåret har blitt noe av et «hipsters choice» i det urbane kulturlandskapet. «Factories, Farms & Amphtamines» er derimot fylt av harrygull som gitarblues med støv på strengene, søkksvett soul og countryrock som veksler fra tøff-i-trynet til spritsentimental ettersom glassene med tøysevann hamres ned i svelget.

JUNI HABEL «Carvings» (Koke Plate)

Drøye to år etter den flotte debutplata, er den norske folksangeren Juni Habel tilbake med en samling sanger som gjør enda sterkere inntrykk. Her er skuldrene så lave at vi hører det knirke i treverket, mens Habel hvisker med lett vibrato.

Det krever både talent og egenart å skille seg ut i den overbefolkede faunaen av sensitive sangere med kassegitar. På tross av innestemmen, og fraværet av produksjonsmessige steroider, lager Juni Habel akustiske soveromsserenader som først fanger oppmerksomheten, for så å legge egg inni hodet ditt.

Selv om det nok er lagt mye arbeid i komponering og skriving, har Juni Habels låter et befriende ukomplisert uttrykk. Der mange, også i folksjangeren, har en tendens til å vektlegge orkestrering og produksjon – ofte med et litt masete resultat, som drar fokuset bort fra musikkens nerve og naturlige intensitet – lykkes Habel med sin gjør-det-enkelt-tilnærming. Det er riktig nok elementer som spøker i kulissene, men pianoet og strykerne er kun subtile supplementer til melodiene.

Vokalharmoniene sangeren supplerer hovedstemmen med kan være både vakre og litt skumle. Begge deler kjennes på kroppen i det gripende avslutningssporet «I Carry You, My Love». Et album som er verdt å investere ens fulle oppmerksomhet i, dette.

ASKEREGN «Brennende åkres grøde» (Terratur Possessions)

Musikk som dyrker kaoset kan være kraftfulle greier. Selv om Askeregn er et band som tar i bruk konvensjonell black metal-struktur, bruker de instrumentene til å lage en sonisk haglskur.

Blastbeats og ville gitarer samler haglet i ett løp, som blåses rett i brystkassa di. Riffene lugger i ørenes flimmerhår, og når takta gires ned til en d-beat (som ville fått Motörheads Phil Taylor til å glise sitt sleskeste glis) føles det som å motta tette jabber i bokseringen. De forvridde ropene, som er subtilt og kledelig drapert i ekko, utgjør den perfekte vokalen på topp av det dundrende kompet.

«Brennende åkres grøde» er en sjeldent treffende tittel. Dette er et bilde av hva vi hører gjennom syv låter, og den aktuelle jorda må ha sugd til seg mye smerte før flammene lot all vreden stige til overflata.

Dette er Askeregn – en trio med opprinnelse i Østre Toten, som ikke må forveksles med et tysk (!) band med samme navn – sitt andre album. Et pussig poeng for mange vil være deltakelsen til den fremragende folkartisten Granem, her under navnet F. Granum, som har byttet ut nylonstrengene med en fuzzboks med lyd som kan skrelle karosseriet av en godt voksen traktor.

Lyden er perfekt ikke-perfekt svartmetall-hurlumhei, mikset av Kvelertaks Bjarte Lund Rolland. Plata er på sett og vis en påkjenning, men drøye 40 minutter i selskap med Askeregn renser sjelen for agg og annet slagg.

JAMES YORKSTON / NINA PERSSON / THE SECOND HAND ORCHESTRA «The Great White Sea Eagle»

The Cardigans er for lengst avkledd og forlatt, og det snart 10 år siden forrige soloalbum. Derfor skvatt jeg til, i glede, av at Nina Persson endelig er ute med ny musikk.

Her har den svenske sangeren blitt invitert inn i manesjen av den skotske folkartisten James Yorkston. Ved første øyekast kan dette fremstå som besetninga i The Beauty & The Tøffelhelt, men disse to finner en fin balanse seg imellom gjennom 12 svært innholdsrike låter.

Resultatet er et nokså ukonvensjonelt, men vakkert, album. Paret utgjør en snurrig duo, der duettene høres ut som om de er fremført ansikt til ansikt. De synger gripende historier som tar utgangspunkt i hverdagskarakterer, og ofte har et komisk snitt.

Folk, pop og jazz sys sammen til et lunt musikkteppe man kan svøpe seg inn i. Det svenske backingbandet supplere melodiene nennsomt, og tramper aldri ned intimiteten mellom de to sangerne i front. En skikkelig søndagsmorra-plate, dette.