I Feedback-spalten Trippel Trumf presenterer Helge Skog og Egon Holstad utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.
(Lytt til samtlige album i bunnen av artikkelen)
Hvor mye kan man kødde med sin egen skoledannende oppskrift, og samtidig føkke noe alvorlig med omgivelsene, men allikevel treffe blink, gjennom tre album? Svaret får du lese om, og lytte til, i denne ukas Trippel Trumf-spalte – der siste album i denne høyst uoffisielle trilogien feirer 30-årsjubileum denne uka.
Tidsreisen starter enda tidligere. Før en liten sirkel av norske metal-kids begynte å sminke seg, løpe rundt i skogen, og ta bilder av hverandre poserende med ljåen til gammelonkel Erik i nevene, hadde nemlig grabbarna på andre sida av grensa allerede gått internasjonalt.
På siste del av 80-tallet buldret det noe jævlig i den svenske undergrunnen. Kassettene med amatøropptak av illsinte tenåringer spredte seg i et globalt nettverk, som gikk langt under radaren til en uinteressert musikkbransje.
Siden dette var pre-internett, og ingen ble rike av ukelønna fra Sparebanken Mor, gjaldt det å lære seg kunsten å dampe løs frimerkene fra konvolutten og bruke dem på nytt. Snakk om ungt entreprenørskap! Og postvesenet – det var faktisk bedre før.
En haug unge band skapte scenen og soundet som etter 1990 ble kjent som Swedish Death Metal. Her var musikken – ikke klær, «ideologi» og skumle symboler – det viktigste. Og i god pubertal testosteron-stil var én ting viktigere enn alt annet: At musikken låt så ekstremt som mulig.
To Stockholm-band, Nihilist og Morbid, var sentrale i DNA-et til musikkmonsteret vi omtaler i ukas spalte. Kortversjonen (jeg anbefaler Daniel Ekeroths formidable bok «Swedish Death Metal» til videre fordypning) er som følger:
Trommis Nicke Andersson og gitarist Alex Hellid grunnla Nihilist i 1987. De rekrutterte raskt gitarist Uffe Cederlund og vokalist Lars-Göran Petrov (som egentlig ikke var vokalist) fra Morbid. Morbid-vokalist Per Yngve Ohlin ble samtidig hentet til Norge av black metal-nestorene Mayhem. Innen få år valgte dessverre Ohlin å ta sitt artistnavn Dead hundre prosent bokstavelig.
Nihilist ble lokka inn i stallen til det engelske kred-selskapet Earache Records. Bandet lurte så bassisten ut bakdøra, og endret navn til Entombed. Siden ingen av medlemmene var myndige, måtte foreldrene (!) signere kontrakten som førte til det banebrytende mesterverket «Left Hand Path» (1990).
Et smerteskrik som får angsten til å hogge i kroppen, innleder Entombeds nå legendariske debutalbum. De unge svenskene hopper over småspillet, og går rett i angrep med en serie kjappe, brutale slag.
Etter en suveren innledning, og noen riff-runder i den metalliske tørketrommelens turboprogram, er det tid for en av ekstremmetallens virkelige genistreker. Her stjeler rabagastene introtemaet til skrekkfilmen «Phantasm» (1979), og bygger en slående vakker og ditto fryktinngytende finale i platas tittelspor. Spoiler alert: Death Metal ble faktisk aldri bedre. Men les videre allikevel.
Den 10 år gamle versjonen av undertegnede satt på tampen av 1990 med haka på gulvet, sammen med en likesinnet kompis, hjemme på gutterommet. Hvordan klarte disse Entombed-menneskene (vi gikk ut ifra at de var ekte mennesker) å lage denne voldsomme, sinnssyke lyden? Hvorfor fikk musikken hjertet til å slå som om man prøvde å rømme etter å ha blitt ferska på jordbærslang, av han sureste gubben i nabolaget?
Vokalen og trommene var presis brutalitet perfeksjonert, men gitarsoundet var bare heeelt der ute. Lyden ble snart døpt «the swedish buzzsaw tone» i engelskspråklige medier. En sjeldent treffende beskrivelse. De sylkvasse, samtidig dype, lydbølgene fra gitarstrengene kunne glatt ha kappa militærsveis på de svenska skogarna.
Å høre dette med volumknappen på «nabovarsel», er som å skrense på hardpakka snø i stor fart. Temmelig nær maks på nytelsesbarometeret, med andre ord.
Siden stilen på «Left Hand Path» vanskelig kunne overgås, gikk Entombed ned en annen sti på oppfølgeren «Clandestine» (1991).
På tross av mange feite riff, klarte ikke unge Skog i sin tid å henge med på alle fintene Entombed drar gjennom disse 9 låtene. «Progressivt» blir upresis ordbruk, men de unge vriompeisene valgte ikke å bredside ballen i åpent mål. Ei heller å surfe på bølgen fra debutplata; den skandinaviske tsunamien som hadde gjort hele metal-verdenen våt i skrittet. Begrepet «den vanskelige andreplata» har dobbel betydning når det kommer til «Clandestine».
At bandsjef Nicke Andersson skal ha røket uklar med L-G Petrov, og endte opp med å reise vokalisten til helvete ut av bandet, var neppe gunstige forberedelser til plateinnspillinga.
Andersson tok konsekvensen av bruddet med å plukke opp mikrofonen sjøl, og leverte OK pluss i studio. At bandet løy om dette faktumet, og krediterte den senere innleide Carnage-bassisten Johnny Dordevič som vokalist inni plateomslaget, er litt gøy. Slike ting var nok litt vanskeligere å faktasjekke for tre tiår siden.
Dette albumet fikk en ny vår, for min del, etter et intervju med Alex Hellid i 2019. At symfoniorkesteret i Malmö valgte å omarrangere «Clandestine»-plata til å fremføres som klassisk musikk, sier mye om hvor romslige disse låtene er. Selv om bandet ble ofre for egne ambisjoner i ørene til mange publikummere, står deres unike andreplate seg utrolig godt.
Om «Left Hand Path» på debutplata var det ultimate åpningssporet, ble oppfølgerens «Trough the Collonades» den mektigste avslutninga på et Entombed-album.
Tredjeplata «Wolverine Blues» (1993) anser jeg som et stort fuck you til en death metal-scene som hadde stagnert. Entombed var aldri lojalister, men rabulister, og på denne skiva inviterte gutta til skikkelig rølpefest.
Bandet ble øyeblikkelig lagt for hat av sjangerens trofaste disipler. Dette kom i tillegg til dødstruslene som allerede haglet fra «ekte og onde» norske svartmetall-tusseladder, av typen som slet med å skille rollespill fra virkelighet.
Men null kredibilitet i konservative kretser kan nok føles svært befriende, og det svinger virkelig av det skranglete bandlokomotivet som dundrer gjennom disse 10 låtene. Etter den kompliserte «Clandestine» var tiden inne for å gjøre ting enkelt, med større slagkraft. Bandet ga seg sjøl og lytterne lov til å ha det gøy, rett og slett.
Større doser punk og rock’n’roll, samt et tempo med større fokus på groove, gjorde «Wolverine Blues» til et friskt pust av dårlig ånde innen ekstremmetallen. Entombed fikk ikke bare nye fans, men et kobbel av kopister fulgte i kjølvannet av denne skiva – akkurat som etter debuten tre år tidligere. En eller annen glup musikkritiker brukte beskrivelsen «death’n’roll», og vipps – så var en ny sjanger født.
Jeg klarer ikke komme på et metalband som startet karrieren med tre så forskjellige album, og på tross av kritikk og kontroverser faktisk lyktes etter å ha brent oppskriftene snarere enn å gjenta dem. At bandets medlemmer så vidt hadde bikka 20 år da album nummer tre kom ut, er jo imponerende på et helt eget nivå.
Det er definitivt på sin plass å utbringe en folköl-skål, og gratulere jubilantene med vel overstått 30-, 32-, og 33-årsdag. Alle tre låter fortsatt uforskammet bra.