HONNINGBARNA - Telegrafbukta, 22.07.2023
Ah, Honningbarna. Endelig en anledning til å slappe helt av. Som alltid med denne fredfulle gjengen står de bom stille, stirrer på skotuppene, og prøver å komme i kontakt med sin indre stillhet.
Neida. Sørlendingene smeller, bokstavelig talt, i gang konserten med det nådeløst industrielle tittelsporet fra sisteskiva «Animorphs». Som da bandet var på Bukta i 2017, og gjennom flere klubbkonserter i byen, er det energi, ikke apati, som gjelder – for å parafrasere Tromsø-punkerne Norgez Bank.
Honningbarnas svenske bassist, Tomas Berglund, står for dagens barskeste basslyd, pluss dagens mest autoritære positur. Frontmann Edvard Valberg kommuniserer vel så mye med kroppen, som verbalt. Den spretne karen steller i stand litt av ei røre foran scenen, og han er overhodet ikke redd for å kaste seg oppi den fosskokende gryta.
Den punka rocken til matrosene fra det rape gale sørland er dansbar så det holder – noe som gjør Honningbarna til et sikkert festivalkort. Jeg får ikke nødvendigvis veldig lyst til å høre masse mer på bandets musikk etter konsertslutt. Dette er musikk for presens eller AKKURAT NÅ!, som vi i tabloidpressen sier.
Det bli allikevel litt likt, synes jeg, da Honningbarna sjelden skifter gir. Og flere melodier har farlig kort levetid inni hodet. Idet den velkjente celloen rulles ut på scenen, og det telles opp til «Fri Palestina», får jeg raskt følelsen av at akkurat denne jippoen har jeg sett nok ganger nå.
Og hva er greia med de lange pausene mellom flere av låtene? En kollega hadde inntrykket av at bandets frontmann ble skadd under en tur ut i kaoset foran scene, så vi får håpe helsa er i behold.
Etter snart 15 år i showbusiness har bandet på ingen måte revolusjonert sitt eget uttrykk. Den søte ungdomskløen er over nå. Honningen renner riktig nok fortsatt, selv om konsistensen blir tjukkere og tjukkere utover i settet denne kvelden på Buktafestivalens hovedscene.