nonne
Little Henrik, fredag
De ser unektelig veldig kule ut når de entrer Little Henrik, nonne. Begge ikledd fete solbriller Alan Vega hadde bejublet, og kun bevæpnet med gitar, trommemaskin/synth/sampler og et spinkelt trommesett både Moe Tucker og Bobby Gillespie ville nikket coolt til.
«Vi é nonne. Det hær é musikk!», er den langt fra subtile meldingen vi får fra scenen når det hele smeller i gang. Så bare går kverna. nonne stiller seg helt på siden av det meste som har kommet opp fra dem mangslungne sekkeposten vi kaller rock, eller hva faen det er, for de sitter alene på en egen gren, i hvert fall på disse breddegrader. Og det funker som bare fy.
Det er i grunn et lite paradoks, for det de holder på med er verken spesielt catchy eller melodiøst. Låtene, eller de lydmaleriske skissene deres, er svært monotone og attpåtil nokså spinkle. Gitaren spilles hovedsakelig på basstrengene, trommingen er nokså sparsommelig og hver låt profitterer nettopp på dette transeaktige og monotone.
Ja, det høres sikkert veldig arty ut, men det er akkurat det det faktisk ikke er. Det er, om ikke folkelig, så i hvert fall veldig lettfattelig og fengende. Det var helt stappa av publikum på den lille og intime scenen, og det er nesten ingen som går, slik det ofte er der.
Gjennomtrekken av folk er så å si fraværende. I stedet blir bare folk stående og gynge, duve og vagge sammen til musikken. Det er på grensen til rørende, som en kjenning av meg pleier å si når han er redd for sin indre maskulinitet.
De nordnorske tekstene kunne like gjerne vært på kinesisk for min del, jeg får bare med meg bruddstykker av det som synges, men det er unektelig kult når man hører passasjer av vaskeekte tromsødialekt danse ut i natten, pakket inn i ekko og dronete gitarer. Det låter dessuten helt vilt bra og crispy, suverent skrudd fra byens Rick Rubin, Ariel Joshua Sivertsen.
Hvilken musikalsk diett de er oppfostret på vites ikke, men Suicide-hylene mellom glosene trykkes i hvert fall hardt til undertegnedes bryst. Og i sistelåten er det unektelig en solid dose madchester-takter over det hele, som er ekstra gøy med tanke på alle bøttehattene jeg ser gynge frem og tilbake fremfor meg. Reni i The Stone Roses hadde knist stolt, innbiller jeg meg.
De prøver virkelig ikke hardt å flørte med publikum, men de mollkoser seg utvilsomt der oppe (eller nede, som scenen faktisk er). Det er ingen oppfordring til unison klapping eller allsang, og det er jeg ærlig talt litt lettet av. Likevel blir det ryddet plass til litt obligatorisk crowdsurfing, innledet med maracas-risting, før frontfigur Gustav Eidsvik lar seg bære ut av publikum, liggende på rygg, mens han trommer seg selv tilfreds på magen.
Det er bare noen timer siden jeg så tromsøbandet Aromatic Ooze sveipe samme gulvet med et sett som nær slo meg over ende, det var overveldende bra, og i løpet av nonne-konserten tenker jeg at de som eventuelt måtte være bekymret for etterveksten i Rock-Tromsø kan ta seg en kjeks og slappe helt av. Det spirer og gror, som det strengt tatt har gjort i et par tiår nå. Og de musikalske forgreiningene tar – heldigvis – stadig nye veier.
nonne har ei ferdig skive innspilt, som kommer til høsten. Der skal de visstnok ta litt nye veier. Det er nok helt rett tenkt. De kan ikke gjøre disse samme greiene uforandret i ti år til, men denne duoen er jeg helt enormt lite bekymret for. De er fremtiden. Og dette var bare starten.