DANKO JONES,

Telegrafbukta, fredag

Backdropen har vært den samme siden 2003. Musikken også. Danko Jones er rock’n’roll, og det føltes helt rett å la ham og dem åpne ballet fredag. Forandring er kult, men det er også godt at noe er som det alltid har vært.

Å la «han Danko» åpne ballet på en av dagene er derfor ingen dum idé, verken på papir eller i praksis. Han og bandet med samme navn kunne spilt i et bøttekott, på en liten klubb, i en idrettshall og på digre fotballarenaer, og alt hadde føltes helt rett. Selv ikke de første regndråpene på årets festival var til spesiell sjenanse. Folk hadde det fint, smilene florerte.

Det er deres niende konsert i Tromsø, og den femte i Bukta. Danko selv har sågar prydet selve Bukta-plakaten, med det smått ikoniske bildet daværende Nordlys-fotograf Lina Livsdatter tok av ham, med tunga ute og sjørøverlapp foran høyreøyet. Han kødder også med dette fra scenen, hvor mange ganger han har spilt her, både i byen og på Bukta, og at målet er å gå opp fra dagens 25 prosent av alle Buktafestivalene til cirka 95. La oss håpe vi alle lever så lenge.

På sitt mest karismatiske fremstår han som ei blanding av Bon Scott og Malcolm X. Han ser pinadø kliss, irriterende lik ut som da han var her i byen første gang, for 22 år siden. Satan, for noen gener. Jeg har ærlig talt hørt lite på flere av de siste skivene, men det er ikke kvantefysikk den holder på med. Det er beint frem rock’n’roll, og de vet virkelig hva de holder på med. Trioformatet er ekstremt avslørende når det ikke funker. Ingen kan gjemme seg bak noe. Ingen tjuvtriks kan tas. Det er ingen snarveier.

Dette vet disse ringrevene. Danko Jones kan faget sitt. Det er supertight og på sett og vis totalt uangripelig. Far selv konverserer med publikum hele veien, og folk smiler, ler og klapper i takt på oppfordring. Etter tre kvarter, eller deromkring, føles det likevel som at lufta går litt ut av ballongen.

Det mangler et gir. Det mangler en tennplugg. Det er noe uforløst over det hele. De første konsertene man så med dem for over tjue år siden var et vulkanutbrudd av testosteron, spytt, sikkel og primale utbrudd. Nå føles det hele litt ehhh … «kontrollert», og rock av dette slaget, og på dette nivået, skal ikke føles slik. Det pipler sågar frem en «hvor lenge er det egentlig igjen»-følelse.

Jeg er dessuten mest fan av Danko Jones når de går for fullblown energiutbrudd, og ikke like begeistret for når de viser frem de mer melodiøse siden av seg. Også slutter de ikke med «The Mountain», som alltid har vært glansnummeret, der han hyller alle døde rock-heltene sine, og som hver gang jeg har sett dem har føltes som en seiersparade

Dette var ikke en seiersparade, men en helt topp start på dagen, for å bli minnet på om at man er på rockfestival. Men det er den mest forglemmelige konserten jeg har sett av dem. Så kom gjerne tilbake, for all del. Da kan de dessuten bevise for nye fans (mange blant publikum var ikke født første gang de var i byen) hvor gode de egentlig kan være.