Bandet går rett på sak, i åpningssporet «Sultan’s Curse», med galopperende rytmer og spisse gitarsoli. De neste noen-og-femti minuttene trekker de pusten nesten like sjelden som en blåhval på middagsjakt.

Som på tidligere album, er ikke musiseringen noe å kimse av. Spesielt slagverkjobben til Brann Dailor imponerer, der han hele tiden balanserer på grensen til å ta for mye plass i låtene, men allikevel aldri mister groovet.

Personlig har jeg oftere lånt ørene til Mastodons senere album – i motsetning til mange eidsvorne fans av sørstatsbandet. Kvartetten er fortsatt progressive, men ikke på en påtatt eller bevisst måte. Noen ganger nøyer de seg med å rocke litt, som på «Show Yourself», der Queens of the Stone Age-faktoren er høy.

Dette bandet appellerer mer til den mekaniske og akademiske delen av min metal-hjerne, enn følelsessenteret. Musikken krever mye lytting, noe jeg har gitt den. Etter flere runder sitter låtene bedre, men det store emosjonelle utbyttet uteblir allikevel. Stemningsmessig, er «Emperor of Sand» litt flat.

Mastodon skriver interessante låter, men for oss som elsker et godt, gammeldags riff, blir det langt mellom øyeblikkene som vekker kroppens iboende, primale beist. Soundet er det ingenting å utsette på, og produksjonen har den nødvendige balansen som kreves, av et såpass teknisk overkvalifisert og detaljorientert band som Atlanta-gjengen.

Et av høydepunktene, er den begivenhetsrike og uforutsigbare «Ancient Kingdom», som ebber ut i platas beste refreng. Skivas beste låt er allikevel den avsluttende metal-symfonien «Jaguar God», hvor bandet ruller ut hele arsenalet. I løpet av åtte minutter veksler bandet fra sitt roligste, via sitt mest progressive, til sitt mest brutale. Midt inni dette, lurer de fire herrene også ut noen pop-øyeblikk ikke ulikt de svenske sjokkrockerne Ghost.

Jeg funderer på om å se Mastodon live (noe jeg ikke har gjort), er en nøkkel til å forstå bandet fullt ut. Gruppa er tross alt svorne tilhengere av 70- og 80-tallets tradisjon, som tilsier at man skal gi ut en konsertplate med jevne mellomrom. Eller kanskje det bare er jeg som er litt tett i nøtta, som ikke kaster meg hodestups på hyllest-toget?

Det er uansett ingen grunn til å tro at blodfansen vil bli skuffet av «Emperor of Sand», samtidig som følelsen av status quo fortsetter for oss andre – som betrakter dette fenomenet fra sidelinja: Lett nikkende, uten band-skjorta, men med en øl i hånda.