– Du blir plassert på en øde øy og får høre på kun én eneste plate, hvilken tar du?– «Born to Run» av Bruce Springsteen.
– Ah! Brooze! Du er den andre som har den i denne beskjedne spalte. Ingerid Stenvold var først. Nesten snålt at ikke flere har valgt den, En ubestridt og klassisk ehh… klassiker fra 1975. 8 låter på 40 minutter. Hvorfor akkurat denne?– Jeg kunne sikkert hatt flere av hans, og var innom både «Nebraska» og «Tunnel of Love», men så var det dette med å være på en øde øy, da. Der blir nok de to nevnte litt for nedstemte, endimensjonale og krevende, sammenlignet med den kraftfulle og livsbejaende frihetsrocken på «Born to Run»
– Bra i resonnement! Man blir heller aldri ferdig med «Born to Run».– Nei, den er utrolig gjennomarbeidd og gjennomtenkt på alle måter. Skiva ble jo innspilt over lang tid, i en smertefull og svært krevende prosess, der han krevde øving, på øving, på øving før han ble fornøyd med resultatet.
– Derav navnet «The Boss»?– Definitivt, også inneholder den jo noen aldeles fantastiske låter, fra umiddelbare hits som tittelsporet, til «Thunder Road», som er en låt alle som driver med rock har lyst til å ha skrevet selv, et skikkelig amerikansk rock-anthem. Også har vi «Jungle Land», «Backstreet» osv. Hele albumet er så helstøpt og digert, at det nok vil tåle hard spilling på den øde øya.
– At den vil! Husker du første gang du hørte den?– Ja, men det var ikke der det startet, mitt forhold til Springsteen. Mitt første kick var derimot den femdoble liveboksen, og rett etter kom «Tunnel of Love», og så gikk det slag i lag. «Born to Run» kom inn etter der en gang, men husker ikke en spesifikk episode eller noe.
– Du er 42. Da Brooze var like gammel, var det 16 år siden han hadde gitt ut «Born To Run». Han var bare 25 år da. Er ikke dette litt fortærende å tenke på for en ambisiøs musiker som deg?– Ja, altså, det er det jo, men det er masse lignende og minst like drøye eksempler. The Beatles hadde gitt ut alle sine plater og var oppløst da de var ti år yngre enn jeg er nå, og sånn sett er det vel bare å gi opp. – Det er jo ingen vits å rote rundt, med dette i bevisstheten. Er vel bare å kjøpe seg campingvogn. Haha! Nei da. Alderen er en dynamisk ting, som man sier. Tror i grunnen jeg må tenke minst mulig på alt dette. Og heller bare peise på og satse på at det blir bra nok.
– Amen! Du spilte selv i Springsteen-tributebandet The Hungry Hearts. Hvis Donald Trump hadde ringt deg og spurt om du ville komme over og spille på innsettelsen hans i dag, hadde dere dratt? – Haha! Men det var utrolig morsomt å spille i det bandet, som var ei samling musikere fra veldig forskjellige Tromsø-band, så her tror jeg at vi ville benyttet enhver anledning til å gjenta det. Trump betaler sikkert bra også!
– Haha! Do you read me, Washington? Springsteen live er fortsatt noe av det aller beste man kan se på ei scene. Har du fått sett ham selv?– Ja, har vært på fire konserter med ham, senest nå i sommer i Frognerparken. Men det var suverent størst å se ham på Giants Stadium i New Jersey, bokstavelig talt på hans hjemmebane. Jeg var bare tilfeldigvis i New York i samme tidsrom, også så vi han spilte fem kvelder på rad i NJ, og da kastet vi oss rundt og fikk med oss konsert nummer to. Det var helt fantastisk, ikke minst utenfor stadion, alle timene før konsert. Det var grilling, Springsteen-tivoli, Springsteen-karaoke etc.
– Åh, USA! De kan når de vil. Hva var den siste konserten du betalte inngangspenger for å se?– Jeg pleier å betale for meg, for jeg vil jo gjerne at andre skal betale når de skal se meg. Sist her i Tromsø var Thee Mono Sapiens, 3. desember, på Bastard.
En kanongig! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hvilken låt hadde du da landet på?–«Wichita Lineman» av Glen Campbell.
– Fantastisk låt! Kjetil Rolness valgte også den i herværende spalte. Det er en ganske sprø story rundt den.– Haha! Hadde han? Ja ja. Den er ble jo skrevet av Jimmy Webb, en av mine absolutte låtskriverfavoritter. Webb sendte ham bare et utkast på kassett, med to vers, også hørte han ikke noe mer. Da de senere treff hverandre, spurte Webb om han ikke likte den, sånn siden han ikke hadde fått noe respons, og Campbell svarte at den hadde jo allerede spilt inn. Men den var jo ikke ferdig, ropte Webb. «Nå er den det», svarte Campbell tørt. Haha! Den er forresten jævlig vanskelig på gitar. Da jeg skulle plukke den og finne grep og sånn på nettet, var den oppgitt med helt forskjellig besifring, alt etter hvor man så.
– For ei bølle! Og jeg som trodde den var lett! Sier jo alt om hvor lite jeg forstår av musikkteori. I god Robinson-ånd: Du får med deg én ting til på øya.– Jeg vil ha en svær kniv, både for å høgge ved og sløye fesk og skjære tunger med. Også kan jeg barbere meg med den, «Crocodile Dundee»-style.
