Regi: Karyn KusamaMed: Nicole Kidman, Sebastian Stan, Scott McNairyManus: Phil Hay, Matt ManfrediNasjonalitet: USA Spilletid: 2 timerAlder: 15 årPremiere: 25.01.19

Jeg er egentlig ganske lei av at kvinnelige, konvensjonelt vakre skuespillere ikke skal bli tatt på alvor før de er «stygge». Et eksempel på dette er Charlize Theron, som ikke fikk den anerkjennelsen hun fortjente før hun lot seg bli uskjønn i rollen som seriemorderen Aileen Wuornos i «Monster».

Hun har både før og siden gjort gode rolletolkninger, men det var altså denne filmen som skulle gi henne kredibilitet i de høyere kretser og Oscar-statuetten. «Tenk at en så pen dame kan tillate seg å bli så stygg». WOW! Tenk det. Sjokkerende det altså, hun må få en pris.

Likevel. Det samme skjer i filmen «Destroyer» med Nicole Kidman. Men denne gangen er det annerledes.

Den australske skjønnheten er nesten ugjenkjennelig i rollen som politietterforsker Erin Bell. Med gråmelert, pistrete hår, mørke innsunkne øyne og merker av levd liv i huden, er det vanskelig å forestille seg Kidman slik vi kjenner henne. Heldigvis.

Etter at hun med neseprotese vant oscar for rollen som Virginia Woolf i «The Hours», skjedde det ett eller annet med henne. Ansiktet hennes stivnet til, og skuespillerprestasjonene deretter.

RÅ: Erin Bell er kompromissløs på sin jakt etter hevn.

at Botox bidro til å la mimikken svinne hen, og dermed også stjal hennes viktigste verktøy som skuespiller. Igjen satt både publikum og hun selv med et måpende fjes.

Hvorfor bruke så mye tid på trynet til Kidman, tenker du kanskje? Nicole Kidman er en fantastisk god skuespiller, og nå har hun omsider droppet botoxen og begynt å jobbe igjen.

Med hele ansiktet og kroppen, ikke blitt til en virkelig versjon av rollen som «Stepford Wife». Dette ble for alvor synlig i «Big Little Lies», men i «Destroyer» følger kamera henne tett i så å si alle av filmens scener. Hele filmen hviler på henne, noe som gjør at den også reddes fra å være nok en kjedelig actionthriller.

For historien i seg selv er verken spesielt original eller spennende, bortsett fra en liten tvist på slutten, er det ingen store overraskelser her.

Ved å hoppe fram og tilbake i tid fortelles historien om hvordan Bell har blitt som hun har, og hvorfor hun bestemmer seg for å legge ut på en hevntokt. Her er det ikke noe tull og billige triks, men nedstrippede og grove voldsscener, med et realistisk tilsnitt. Ja, igjen takket være Kidman.

Hun viser hvor god hun egentlig er, og klarer å formidle følelser, selv om hun holder alt tilbake med sammenknepne lepper og tørre øyne.

I tilbakeblikkene, hvor hun er 16 år yngre, klarer hun å holde på denne kalde kontrollen. Det på tross av at livssituasjonen er ganske annerledes da, enn nåtiden vi befinner oss i.

Selv om filmen ikke er spesielt revolusjonerende på noe vis, klarer den å holde på spenningen. Sikkert perfekt som søndagsfilm, hvor den engasjerer lammede hjerneceller uten at du trenger å ta de nevneverdig i bruk.

Det vil nok være den eneste grunnen til at Kidman ikke tar hjem sin andre Oscar-statuett for denne filmen.