Fredag inntar Frøkedal & Familien Buktafestivalen for første gang. Anne Lise Frøkedal er riktignok langt fra ukjent med Tromsøs klubbscener.

– Men denne gangen gleder hele bandet seg til å få oppleve Tromsø på sommeren, sier hun.

Frøkedal frykter ikke overgangen fra hetebølgen hjemme i Oslo til det betraktelig gråere og kjøligere værvarselet mellom fjæresteinene i Tromsø.

– Vi er hovedsakelig en gjeng med vestlendinger, så Tromsø blir nokså nært normaltilstanden for oss. Jeg har vært vant med sommer med regn og 10 grader gjennom hele oppveksten, sier artisten som opprinnelig kommer fra Etne.

– Dere holdt en fabelaktig konsert på Driv i fjor høst. Hvordan blir fredagens festivalkonsert, til sammenlikning?

– Det er stadig litt omskiftinger i Familien, men vi er mange av de samme medlemmene som kommer opp til Tromsø denne gangen. Vi har plukket ut låter med både høye og lave energipunkter, så jeg er ærlig talt litt spent på hvordan det vil funke. Jeg tror det kan bli veldig gøy for både publikum og oss.

[Hun trekker pusten, og tar en lang kaffeslurk]

– Samtidig er det sikkert veldig mange på Bukta som ikke har noe forhold til oss. Vi har dessverre ikke et stort show med masse pyro og slikt.

– Hvordan vil du beskrive musikken din for de som ikke kjenner dere så godt?

– Hmm. Felerock? Folkpop?

– «Felerock» gir meg assosiasjoner til Velvet Underground.

– Jeg skal ikke skryte på meg at vi låter som dem, men John Cale er jo av av mine store helter. Jeg ser at Bukta har en del rock på programmet, og jeg føler at vi ofte funker bra for et publikum som liker hard musikk.

foto
Foto: Simen Omland

Anne Lise Frøkedal påpeker at hun har inntrykk av at musikkmiljøet i Tromsø er veldig sterkt.

– Det føles litt som å tre inn i en annen tid. Fokuset er veldig slik som jeg kan huske fra da jeg flyttet til Oslo, og begynte å gå på konserter der. I Tromsø lever rocken fremdeles, liksom. Folk virker veldig interesserte hver gang vi spiller i Tromsø.

Gjennom to år med pandemi har Frøkedal & Familien holdt et høyt aktivitetsnivå, sammenliknet med mange andre norske artister.

– Vi fikk faktisk spilt en del live med plata i 2021. Vi var heldige med timingen på turneen, så det har egentlig gått slag i slag. I vår gjorde vi en turne i England sammen med Teenage Fanclub. Det var første gang jeg følte at ting var normalt igjen, og det ga en enorm frihetsfølelse å kunne reise ut av Norge.

– Hva har du brukt sommeren til, etter at dere kom hjem igjen?

– Jeg har gjort noen festivaler med prosjektene jeg er med i: I Was a King, Tønes og solo. Ellers satt jeg fem dager helt alene på ei hytte i skogen, og laget musikk. Dette er noe jeg ikke har gjort på mange år, men det anbefales virkelig!

– Som du nevnte har I Was a King begynt å røre på seg igjen. Hva kan du si om planene på den fronten?

– Det kommer en plate i oktober, og vi skal gjøre noen konserter i høst. Den nye musikken låter kanskje litt annerledes enn tidligere. Litt minimalistisk og enda mer «DIY».

­– Det bandet har egentlig aldri slått meg som spesielt «maksimalistisk».

– Vi har prøvd å strippe det enda litt mer ned til beinet. Etter å gjort noen turneer som duo ble vi inspirerte til å tone litt ned på fuzzen, og gjøre ting enda litt enklere. Denne tilnærmingen gir også mer rom til teksten i låtene, som jeg er glad for.

– Har du et spesielt festivalminne å dele med leserne – gjerne både som publikummer og som artist?

– De sterkeste minnene er fra jeg reiste til Quartfestivalen før jeg ble 18. Spesielt følelsen av av å stå utenfor området der det var lov til å drikke øl, hehe. Av konsertene husker jeg godt Iggy Pop og Beastie Boys. På sistnevnte hadde jeg forvilla meg langt frem mot scenekanten. Jeg hadde jo aldri vært på noen stor konsert før, og da de plutselig spilte «Sabotage» klikket det for alle. Det var nokså overveldende, så en mer rutinert kompis ropte meg i øret: «Det beste er bare å være enda verre enn alle de andre».

– Enn som artist?

– Festival får meg ofte til å ønske at jeg spilte metal, da de akustiske partiene kan blåse litt bort i vinden. I fjor spilte vi endelig en festivaljobb der alt bare funket. Lyden bar opp i fjellene, og det var nydelig vær. Vi hadde en sang der jeg flyttet meg litt på scenen, for å sette meg ved orgelet. Plutselig kommer det et vindkast som løfter teltduken til scenen, og alt vannet skylles rett ned i fanget mitt og orgelet mitt. Men totalt sett var det et positivt festivalminne, altså.

–  Hvilke planer har du for den nykomponerte musikken til Frøkedal?

– Sist gang var det veldig dogmatisk på den måten at vi gikk rett i studio med 10 låter for å spille inn et album. Nå føler jeg et behov for å utforske det som er litt mindre organisk, musikalsk sett. I tillegg begynte jeg å spille fele under pandemien, så vi får se hvordan det blir. Jeg kommer nok uansett til å jobbe sammen med Familien i studio også denne gangen.