Det er ikke ofte man opplever at man ler gjennom tårene når man er på kino, det gjør man her.
For en film som berører et såpass sårbart tema som kreft slik 50/50 gjør, kan fort trå feil.
Bli tilhenger av Tromsøpuls på Facebook
Her oppleves imidlertid situasjonen både nær og human, uten at det appelleres unødvendig mye til tårekanalene i den mer vanlige «Tearms of endearment»-stilen som ofte benyttes.
Velspilt frustrasjon
Indie-gutt Joseph Gordon-Lewitt spiller umåtelig troverdig rollen som 27 år gamle Adam Schwartz, en helt vanlig gutt som jobber i radio-bransjen.
Han har en pen kjæreste og lever et helt normalt liv, så plutselig kommer dagen hvor han blir diagnostisert med kreft. En krefttype hvor overlevelsesraten er lik 50 prosent.
Les mer fra Tromsøpuls-seksjonen her
Skuespilleren klarer dermed kunststykket og gå fra energisk og sunn til at man tydelig merker frustrasjonen presse seg fram under de skyggebelagte posene under øynene hans.
Samtidig føler man også frykten for kreften hos seg selv når et så ungt og frisk menneske opplever at døden puster deg i nakken.
Troverdig skuespill
Hans beste kamerat, og støttespiller kommer i form av en stadig like hasjrøykende og kåt Seth Rogens, som sjarmerer, men som likevel på mange måter spiller sin mest alvorlige rolle hittil.
Deres forhold balanseres også svært godt med Rogens ukonvensjonelle måte å støtte opp om sin gode venn. Også de øvrige birollene gjennomføres på høyst troverdig måte, uten verken overspill eller for mye drama.
Nært
For det kan godt tenkes at både kreftrammede og andre som har hatt alvorlige sykdommer kan kjenne seg igjen i denne filmen, hvor livsglede og nærhet er de viktigste elementene for å komme seg gjennom en vanskelig hverdag.
Så uten for mye ekstravaganse sitter man igjen med litt snørr, tårer og et smil om munnen.
Se trailer fra filmen her: