For her er "hjärtet på rettet staden" hele veien gjennom.
Selv om denne anmelderen er ganske så lettrørt, er det tvilsomt at noen som helst kan gjennomgå denne filmen uten å kjenne et aldri så lite stikk i hjertet.
Blit tilhenger av Tromsøpuls på Facebook
Det er nemlig svært vanskelig ikke å bli sjarmert av historien om venneparet som aldri bare skulle vært venner.
20 års kjærleik
15. juli er dagen vi treffer politisk korrekte Emma (Anne Hathaway) og rikmannssønnen og partygutt Dexter (Jim Sturgess).
På denne datoen holder handlingen seg hele filmen gjennom, bare at den spres over 20 år, hvor vi møter yinen og yangen gjennom både deres utvikling og stillstand. Alene og sammen.
Les mer fra Tromsøpuls-seksjonen her
For de elsker hverandre, men på forskjellige måter. Hvor han er uten et fast holdepunkt i livet, og derfor trenger Emma i livet sitt for ikke å miste taket, fascinerer han henne og beveger henne bort fra sine lettere maniske overbevisninger om hvordan livet skal være.
På vakkert og lite iscenesatt vis.
Retro
Den danske regissøren Lone Scherfig klarer å fremstille en fin historie som mange har et nært forhold til gjennom romanen med samme navn, skrevet av David Nicholls (som for øvrig også er manusforfatteren).
I tillegg vises også gode tidsbilder fra slutten av 80-tallet og fram til i dag. Gjennom både sjargong, livsstiler, mote og kultur. Som i seg selv er riktig så underholdende.
For det er ikke bare hjertesmerte som gjennomsyrer filmen, men også hverdagslig humor og varme som troverdiggjør filmen, fremfor å degradere den til patetisk og fremmedgjort klisj.
Gjennomført
Jim Sturgess leverer en strålende rolleprestasjon som wonderboy i nedoverbakke. Man klarer til og med å glemme Hathaways syngende Oscar-fadese og hennes tidligere prøvelser som prinsesse, som har blitt erstattet med runde briller og britisk aksent.
De blir sammen et usminket og helhetlig par, hvor de tydelig fyller plassen i hverandres hjerter i både gode og onde dager. Kroppsspråket og følelsene som ligger i dem taler for seg selv, hvor også underteksten i replikkføringen blir et velbrukt og vinnende virkemiddel.
Man må derfor konkludere med at «One day» både tar og gir fra sitt publikum, hvor hele følelsesregisteret spilles på.
Selv om det på mange måter kan kategoriseres som en «jentefilm» tror jeg at begge kjønn vil kunne få sin katarsis, og dermed følelsen at man virkelig bør gripe dagen.
Se trailer fra filmen her: