For alle som mener at den virkelig hellige treenigheten er rock, øl og sjømat, er det nå klart for den tjuende avviklingen av musikkfesten på Sør-Tromsøya. Tjue ganger! Det er smått utrolig, og man kan jo bare tenke seg hvor mange kilo sjømat, hvor mange liter øl og hvor mye rock det blir til sammen. Vi snakker sannsynligvis hundrevis av liter og kilo, samt minst hundre konserter!

Men hvem er alle disse artistene som spiller, hvilke scener spiller de på, når spiller de, hvilke skiver bør jeg sjekke ut med dem, og hva i det blåsvidde skal jeg egentlig se opp for, tenker du kanskje? Vel, slapp heeeelt av, for den rause, meddelsomme, flotte, herlige og innsiktsfulle mannen Egon Holstad har – tradisjonen tro – allerede gjort jobben for deg, og vil selvsagt guide deg nennsomt gjennom programmet, hver eneste dag gjennom festivalen. For en helt enormt raus kar han der Egon er, altså!

Telegrafbukta

Kl. 17.00 DANIEL NORGREN

Han var i Bukta allerede i 2012 og 2015, og har gjestet flere av byens scener både før og etter. Førtiåringen (han hadde stordag på tirsdag! Grattis, tjommis!) debuterte helt tilbake i 2006, og har siden trollbundet, fascinert og imponert med sin souldraperte og tidvis hypnotiserende musikk. Feedbacks kloke mann, Helge Skog, har vært fan hele veien, og da Norgren slapp sitt studioalbum, «Wooh Dang» (2019), havnet den på Skogs liste over beste skiver det året. Da skrev han blant annet disse bevingede ord:

«Ukomplisert musikk rett fra hjertet. Dét er den beste måten å beskrive lyden av Daniel Norgren. Den røslige karen fra de svenske skogarna fortsetter å levere vakre toner og mektige grooves. «Wooh Dang» er i det ene øyeblikket som en rolig spasertur gjennom skogen, der tankene og følelsene endelig får lov til å puste fritt. Etter et kort blunk er det plutselig fest på den lokale kneipa, eller allsang på sørstatsverandaen. I løpet av snaue 40 minutter blir gospel, soul, americana, blues og rock en sterkt sammensveiset og harmonisk gjeng. Kapellmesteren er et geni som har musikk tytende ut av hver eneste pore i kroppen». Så dét så!

Anbefalt skive: «Wooh Dang», selvsagt. Man lytter da, tross alt, til det unge Skog skriver, og i særdeleshet når han anbefaler musikk fra skogarna. «Skog», dere tar den, ikke sant? Haha! Åh, her herjer man med sproget, gitt! Man er, tross alt, helt rå.

Se opp for: Daniel Kvammen, Daniel Lanois og Daniel Caesar. Trioen har nå sett seg lei på denne no-platformingen av alle danieler i Bukta, at alle – bortsett fra Daniel Norgren og Daniel Romano – holdes utenfor det gode selskap. Nå er det faen meg nok. Nå er det Daniel-riot på gang.

Kl. 19.40 THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY

De har, strengt tatt, vært et av Norges beste rock’n’roll-band helt siden debutsingelen «Sitter fast i Hælvete» slo ned helt ut av intet, som ei fuzzdrapert klasebombe i 2011. Etter fire eminente singler, slapp de debutskiva «Anti World Music» to år etterpå, en moderne klassiker i norsk rock, og en av de beste debutene noen gang her på berget. Etter denne byttet de frontfigur, og med Ivar Nikolaisen inn for Lars Dehli, ble de – i hvert fall live – et mye mer fysisk band.

Ivar fronter til vanlig Kvelertak, men i GBZ får han enda mer utløp for de, på en kul måte, infantile irrgangene i sitt åndsliv, og hver gang man ser dem live, tar en seg i å tenke at fyren her, med dette bandet her i ryggen, kunne og burde vært diktator i et land. Det hadde i hvert fall vært et veldig gøy land å bo i.

Musikken er hard, kontant, kronisk fengende og av den raffe typen man får lyst til å bedrive hærverk med et digert smil om munnen når man hører på. Så får vi bare håpe at politiet ikke kommer og stopper konserten deres. Det har skjedd før her i byen.

Anbefalt skive: De har gitt ut fem studioplater og én samler (hvorav tre av dem har blitt spellemannominert, og én kronet med beste rockplate). Ethvert møblert hjem bør ha alle. For å få mest valuta for pengene, samt tilgangen til debutsingelen, anbefaler vi samleren «The Worst Four Years».

Se opp for: Martha Otte, Tromsø bys kronede filmdronning über alles. Hun er selvsagt her for å høre det hun tror er et amerikansk bestillingsverk for å hylle hennes avdøde filmmusikkhelt Ennio Morricone, og når det går opp for henne at dette i stedet er illsint punk/hardcore fra Hadeland, kommer bergene ned i fjæra til å revne av hennes frådende raseri. Dette kan bli stygt, ja enn si ehhh … «zugly».

Kl. 21.45 AURORA

Siden hun debuterte i 2022 har hun bare klatret oppover i pophierarkiet og erobret stadig større fanskarer, både i Norge og i verdens største land, Utlandet. Hun har flere milliarder strømminger og spiller på svære venues i alle verdensdeler. Det er derfor ingen overdrivelse å si at hun rent kommersielt er den suverent største artisten på hele årets program.

Hennes underfundige, særegne og kraftfulle pop har sjarmert i senk alt fra tenåringsjenter til gamle grinebitergubber i musikkpressen. Navn som Tori Amos, Bjørk, Kate Bush med flere trekkes med den største selvfølgelighet inn som referanser i utenlandsk musikkpresse, og verdensstjerner som Billie Eilish nevner Aurora som en direkte inspirasjonskilde. Med navn som Sondre Justad og Dagny som tidligere headlinere, er Aurora en naturlig videreføring med å utvide rockbegrepet for festivalens lineup.

Anbefalt skive: Hun har gitt ut fire (om vi regner begge «Infections Of A Different Kind»-platene som ett album), og siden hun fortsatt turnerer på den siste, og bejublede, «The Gods We Can Touch» fra i fjor, går vi for den. «Everything Matters», med franske Pomme på gjestevokal, fra den er alene verdt inngangspengene.

Se opp for: Gubber i alle aldre, som mener at på Bukta, der skal det bare, og bare, spilles rock fremført av menn i skinn og dongeri, med senskader av rus, dårlig BMI og høyere hårfeste enn listeplasseringer på skivene sine. De vil stå med ryggen mot scenen og mimre surt om den tidene før rocken døde, som var alt som var før februar 1975, da Led Zeppelin leide inn den skotske pianisten Ian Stewart til å spille piano på låten «Boogie With Stu» på skiva «Physical Graffiti». Absolutt alt etter det har vært en gjennomgående nedtur. Her skal det gubbesutres!

Paradisbukta

Kl. 18.35 TAKESHI’S CASHEW

Eksperimentell, psykedelisk og speisa rock fra Østerrike er ikke det man er vant med å bli overeksponert av i friluft på Sør-Tromsøya, men dette skal det sannelig gjøres noe med, i kraft av åpningsbandet på Paradisbukta-scenen.

Å bruke adjektivet eklektisk er egentlig ikke lov å bruke for å beskrive musikk (det og ordet «spennende» er strengt forbudt), men når det kommer til denne østerrikske instrumentalsekstetten er det vanskelig å komme unna det, for her kjøres det meste fra både musikkhistorien og medisinskapet ned i stavmikseren. Man hører alt fra Bombino, The Charlatans, Air, Jethro Tull, Kraftwerk, Men At Work, Sufjan Stevens, Tame Impala og _______ (fyll inn med ekstra stoff, gjerne noe funk). Psykedelisk cosmofunk kaller de selv sitt eget brygg, og det er nok fair å si at de er den psykedeliske cosmofunkens konger, i hvert fall i Østerrike.

Anbefalt skive: De har to. Da er vi skikkelig kule og går for den siste, årets «Enter J’s Chamber».

Se opp for: Det er riktignok tidlig på dagen på festivalens første dag, men dette bandnavnet er likevel tilnærmet umulig å uttale korrekt, selv med bare ei halv Freeze innabords. Etter to bayer er det komplett umulig å si noe annet enn «Kashhishhcashhhewsh», eller noe i den dur. Se derfor opp for promille. Og se opp for undertegnede, som blir rasende når folk sier «østerrisk». For det heter for fanden ikke «østerrisk»! Det heter for svarte fanden ØSTERRIKSK! Hører dere? Østerriksk! Østerriksk! Østerriksk! Østerriksk! Østerriksk! Østerriksk! Østerriksk! Østerriksk! Østerriksk! OK, kjør musikk!

Kl. 20.45 BOB VYLAN

Navnemessig har det ikke vært større forvirring i bransjen siden Ryan Adams gikk solo. Utover dette er det lite til felles med de to. Bob Vylan er dessuten en duo, attpåtil fra London. Bandet/duoen spiller en aggressiv og konfronterende musikk som blander like deler av punk, metal, hard electronica og hip hop og har markert seg solid i hjemlandet. De mest opplagte referansene til funk/metal-scenen på første del av nittitallet, med navn som RATM, Senser, Dub War, Fishbone, Saul Williams m.fl., skinner også i horisonten.

Tekstene er, som hos mange av ovennevnte, også av den indre kompromiss- og familievennlige sorten, og går rett i strupen på all forjævligheten som er i hele verden, og – ikke minst – i skakkjørte UK. Disse linjene fra fjorårshiten «Wicked and Bad» kunne i sin tid vært smurt sammen av The Exploited sammen med Ice T: «Let's go dig up Maggie's grave and ask her where that milk went/ Down to storm those Downing doors, run inside and **** [kill? Fuck? Ikke greit å si, for det piper bare på plata akkurat der ] them/ Eat the rich, eat the rich before they turn and eat your children/ England's ending, death's still pending, burn those fucking buildings». Forvent masse kaos og gladsint moshpitting foran scenen.

Anbefalt skive: De har tre. Vi går for skiva med ovennevnte tekstlinje og låt, fjorårets «The Price Of Life».

Se opp for: Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i fanzinen Nordnorsk Debatt. Han tror nemlig at dette er et historisk øyeblikk, der hans eneste musikalske helt og referanse, selveste Bob Dylan, for første gang har kommet nord for polarsirkelen (eller «Nord for Grünerløkka og Sinsenkrysset og Ring 3 og Marienlyst og kommentariatet i hovedstaden!!!», som han selv foretrekker å kalle det). Så kommer disse teite engelskmennene og snakkesynger med bråkete dansemusikk! Fjellheim vil da hytte med neven mot scenen og true med både syrlige kommentarer, syrlige ledere og en kombinasjon av begge deler.

Little Henrik

Kl. 18.35 LOUIEN

Kl. 20.45 CULT MEMBER