Det bobler godt både på den lokale, regionale og nasjonale musikkfronten. Men siden de fleste av oss er kulturelle globalister ville det vært temmelig teit å mure igjen ørene for alt som skjer utenfor Gamle Norig. Her følger derfor den beste musikken akkurat nå, fra Amerika og omegn:

BLACK PUMAS «Chronicles of a Diamond» (ATO Records)

Brakdebuten fra 2019 holder seg svært godt, og forventningene til runde nummer to er ikke akkurat av den dempede sorten. Det er sjeldent man finner en så god sanger, låtskriver og produsent i et og samme band. At Black Pumas strengt tatt er en duo gjør ikke akkurat talent-tettheten mindre imponerende. Med «Chronicles of a Diamond» på øret vil det være direkte merkelig å ikke la seg imponere.

Eric Burton er blant nåtidens sterkeste stemmer. Han veksler fra delikat falsett til jordskjelvfremkallende «soulshouting» uten problem. Burton besitter en rytmikk som gjør røsten til et instrument i mye større grad enn normalt.

Låtene til Burton og makkeren Adrian Quesada er dratt opp av brønnen som rommer all amerikansk musikktradisjon. Samtidig låter det overhodet ikke som «muddy water». Sounden er friskt, skarpt og – om man tør si det – urbant.

Soul er grunnstammen Black Pumas jobber ut ifra, men vi treffer på mange utgreninger i løpet av disse 10 låtene. Duoen kan definitivt bade rocke og rolle, men det aller sterkeste øyeblikket kommer når Burton går helt ned i gospelkjelleren, og Queseda skaper sterke Ennio Morricone-vibber, i «Angel».

FILTH IS ETERNAL «Find Out (MNRK Records)

– The best word to describe this, is «Boom!».

Sitatet tilhører manager Jürgen Klopp, etter at hans Liverpool hadde sparket ut en ny runde med «heavy metal football». Det setter også ord på førsteinntrykket mitt av nyskiva til Seattle-trioen Filth Is Eternal.

Lis De Angelo låter som om hun har all vedens vrede sittende fast i halsen, og frontkvinnen legger ned en enorm innsats for å hoste opp jævelskapen. Riffene hagler ut av forsterkerne, og beaten er perfekt tilpasset alle typer rivningsarbeid. Om legendariske L7 spilte hardcore, eller om Tragedy var inspirert av grunge, ville resultatet ha blitt noe som dette.

I en tid der alle subsjangre av rock og metal for lengst har mistet sin jomfruelige tiltrekningskraft, presterer faktisk Filth Is Eternal å skape noe nytt utav all den gamle gørra. Og trioen gjør det med en energi og et fokus som vil slå større masser av kjøtt og blod enn undertegnede i bakken. Boom, for faen!

ISRAEL NASH «Ozarker» (Loose Records)

Han forsvant litt for meg, den godeste Israel Nash Gripka. 10 år har gått siden hans glimrende skive «Rain Plains», og i etterkant har interessen for nytt materiale fra den hårete gubberockeren falmet.

Om israelvenn var et rent musikalsk begrep, ville jeg nå uten blygsel si at herr Nash har funnet veien tilbake til hjertet. Og nettopp hjertet er sentralt på «Ozark».

Artisten fra Missouri har gravd fram røttene, og ruller seg rundt i jordsmonnet med barnslig entusiasme. Resultatet er heartland-rock i storskjermformat, med et sound pompøst som en fjelltoppselfie, og som skapt for vind i håret langs landeveien.

Gjennom 10 låter formidler Israel Nash den herlige sentimentaliteten som ligger i bunn av musikken fra det amerikanske rustbeltet, på ytterlig vis. Samtidig er låtene bombastiske på beste stadionrock-maner, der musklene står i fullt spenn når refrenget kommer.

DISGUISED MALIGNANCE «Entering the Gateways» (Prosthetic Records)

På en ellers herlig musikkfredag sniker jeg med glede inn litt styggedom av edleste valør. Arnestedet er Hell-sinki og stilen er god, gammeldags schtøgg death metal. Finlenderne Disguised Malignance er kanskje ikke så gode på iørefallende bandnavn, men de er skremmende gode til å angripe sansesystemet.

De viktigste delene av arsenalet til disse fem unge sinnataggene, er gitarriffene. Om du har en følelse av å ha hørt alle riff før, ligger det en del feite overraskelser på lur, klar til å denge det blaserte trynet ditt, gjennom disse 8 låtene.

Den barbariske brutaliteten utføres med en viss teknisk finesse. Det blir aldri bare primitivt. Selv om dette er alt annet enn tilmålt og sober musikk, er fokuset skarpt innstilt. Vokalen balanserer på grensa til å bli for guttural, men det er nok «sharpness» i resten av bandet til å skape en god balanse.

Denne debutplata fra et spennende nytt bekjentskap i Norden, avdeling Øst bør gå rett hjem for fans av Grave, Cannibal Corpse, Autopsy og så videre.

TRÉ BURT «Traffic Fiction» (Oh Boy Records)

Det er noe svært tilfredsstillende med soulmusikk som dypper tærne i andre arketypiske sørstatsuttrykk som country og blues. Minimalisme og puritanske holdninger er for suckers. Alle som kan kokkelere, vil jo gjerne løfte «proteinet» til nye høyder ved å helle over en syndig god saus.

Tré Burt kan definitivt kokkelere. Californieren har en laidback og bekymringsløs stil som gjør at musikken fremstår naturlig. På tross av den upretensiøse stilen, er ikke dette «enkel» musikk. Arrangementene er forseggjorte, og låtene har en viss Springsteensk kvalitet der man aldri vet helt hva som venter etter neste beat eller riff.

«Traffic Fiction» er fylt med korte, konsise låter som skapt for barkrakken på en søndag kveld. En kveld der man slipper unna alle de slitsomme fylletrynene, men kan nyte noen beger og runde av med en svingom – om man er så heldig noen byr opp til sånt.