JESPER LINDELL «Before the Sun» (Gamlestadens Grammofon)
Få sjangre står for så få direkte dårlige utgivelser, som paraplybetegnelsen vi nå kaller americana. Samtidig svømmer det er mylder av middelmådigheter, av «greit nok»-varianten, rundt i denne pytten.
Americana har blitt som pizza. Det smaker sjeldent helt forjævlig, men blir samtidig sjeldent noe mer enn god, solid hverdagskost.
De beste artistene har dog alltid noen snurrige trekk, som gjør at de skiller seg ut. Jeg setter spesielt pris på musikerne som sprøyter litt sjel inn i blodstrømmen, for å unngå en ny runde med stivbeint og forutsigbar innavl.
Jesper Lindell har en egenart mange kan misunne. Og han er heldigvis ingen trofast puritaner fra de fremste benkerader av country & western-kirka. Der mange andre nøyer seg med å koke grøt, disker vår svenske polare opp med soul food som får kjeften til å flomme over av sikkel.
Mannen kan i tillegg rocke; en kvalitet som er mer eksotisk enn den burde være.
På sitt tredje album henter Jesper Lindell næring fra musikkbyene Memphis, New Orleans og Austin. Alle som har besøkt buler og kneiper langs denne aksen vet at fest og musikk henger sammen. Og selv om Lindell leverer noen tåreperser fra klubbens ensomme bakgater, vet han også å sette fyr på dansegulvet.
Mye av x-faktoren til Lindell ligger i stemmen. De jordnære, men fargesterke historiene fortelles med en perfekt mengde patos. Han får både gleden og smerten i musikken til å flyte rett inn i nervesystemet, som en slags nordisk etterkommer av James Carr og Van Morrison.
Lindell sliter heller ikke med de øvrige faktorene. «Before the Sun» er et velspilt album. Dette er subtil maksimalisme rett ut av læreboka.
Pianoet, orgelet, gitarene og blåserrekka slåss ikke om plassen, men lar det være plenty av oksygen igjen i rommet, som frontmannen kan forsyne seg av. Det er en sjeldent god bandfølelse her. Man hører at Lindell har gitt medspillerne sin velsignelse til å leke seg med krydderbøssa.
Jeg setter ekstra pris på trekkspillet som dukker opp i flekkene, og gir en deilig cajun-spiss på sausen. Siden «nordicana» begynner å bli et noe slitt begrep, kan man kanskje håper på litt mer «nordicajun» i fremtida? Jeg lover å kjøpe billett, samt noe fra både baren og grillen.
Jesper Lindells låter er velkomponerte serenader til hverdagslivets opp- og nedturer. Balladene har søndags morgen-følelsen av den gode sorten. Musikk trenger ikke være noen komplisert øvelse. Noen ganger er det smarteste å koble ut hjernen, og bare la det flyte.
Lindell har også et godt øre for å vaske gullet ut av andres musikk. Det, for meg, nokså anonyme Thin Lizzy-sporet «Honesty Is No Excuse» transformeres her til en vals ulik alt annet. Denne skruballen ut fra intet ender opp som en av albumets virkelige höydare – som de sier over grensa.
Dette er allikevel et jevnt album, hvor man finner nye høydepunkter å glede seg over ved hver gjennomlytting. «Do Me In», hvor Lindell jaggu meg også finner frem falsetten, for å lokke sin kjære tilbake i armkroken, blir en perfekt avrunding.
Så tar man en ny runde. Denne armkroken er det nemlig godt å ligge i.