Storslagen, kosmisk countrypop – fra England

THE HANGING STARS «On a Golden Shore» (Loose Records)

De har ufortrødent gitt ut ny skive annethvert år siden 2016, en tradisjon de heldigvis har tenkt å fortsette med, gitt den herlig forutsigbart høye kvaliteten det er på albumene deres. Matematikkgenier har sikkert allerede nå regnet ut at dette er deres femte album, og den engelske kvintetten fortsetter med å servere sin egen variant av kosmisk og psykedelisk countrypop man normalt må til det nordamerikanske kontinentet (eller Norge) for å finne.

Jeg kan ikke huske sist jeg hørte et engelsk band høres like lite engelsk ut som The Hanging Stars. Ikke at jeg har noen sterke motforestillinger mot musikklandet, de har tross alt gitt oss mye av den beste musikken vi har hørt, og brøytet vei for resten av verden, men det har hanglet litt etter nittitallet.

The Hanging Stars høres ut som et band som gir seg fullstendig trener og hipstere pokker i vold, som driter i om de blir genierklært av engelsk musikkpresse for å være «det neste Stone Roses» eller hva det måtte være. De bare spiller, de. Og de er jævlig gode på det.

Hvis jeg skulle gjettet hvor denne musikken kom fra, i tid og rom, ville jeg satt ganske mye penger på at vestkysten av USA, med et par medlemmer fra Memphis, på midten av syttitallet, var opprinnelsesstedet.

Den suverene musiseringen av alt fra gitar, steel, fløyter og flerstemt vokal kunne stått trygt lenet mot både Big Star, The Byrds/Gene Clark (folk-skivene), The Flying Burrito Brothers og den gjengen. I tillegg hører man drypp av mid-eighties-R. E. M. og The Jayhawks fra deres glansdager et tiår etterpå.

Likevel er det jo masse å forsyne seg av fra deres egen og kortreiste, musikalske brønn. Fairport Convention er det mest opplagte, men også skotske Velvet Crush (sukk) og Teenage Fanclub på sitt mest sommerlige rinner meg i hu.

Når de attpåtil låter veldig seg selv, og i tillegg skriver dødsbra låter som bare renner ut av høyttalerne og fyller rommet med sol og fri tilgang på øl og softis, er det bare å erklære sommeren for åpnet, uansett hvordan de ser ut utenfor vinduet ditt. Allerede en kandidat til årets topp 10-liste, dette.

Knallbra samling låter

IDA JENSHUS «The Grip» (Drabant Music)

Det er pinadø hennes åttende skive, og det i ei albumrekke som har sopet med seg utallige lovprisninger og utmerkelser på veien, med gode grunner. Platene har kommet med jevne mellomrom siden debuten i 2008, men denne har latt vente på seg. Likevel har det kommet jevnlige drypp av singler underveis, og «The Grip» (tittelsporet kom på singel allerede i 2021) er et slags oppsamlingsheat av dette formatets knippe, supplert med noe nytt, så det fortjener bli kalt et album. Og det er dét dette er. Et album.

Jeg er personlig sånn passe begeistret for digitale singler, som den gubben jeg er, og liker mye bedre å få låtene nennsomt plassert i selskap med andre, i en rekkefølge som gir mening. Derfor har jeg ikke nilyttet på låtene som har dryppet jevnlig ut fra krukka til Jenshus, og heller gledet meg til denne skiva, noe jeg er glad for nå. Av og til betaler det seg å være sur puristgubbe.

Det nevnte tittelsporet er et perfekt åpningsspor, monumentalt og storslagent produsert som det er. Gitarene, perk og trommer og Idas stemme sloss om oppmerksomheten her, men tvinnes elegant sammen her og gjør 1+1+1 til 5. Teksten, der hun kjemper mot sine egne og indre demoner jager låten fremover. Den er lett en av hennes beste låter til dags dato, en kompliment av høy rang.

Andrelåten kom også samme år, en bittersøt/sint/trist breakup-låt av edelt merke. Dernest følger det på med låter laget over den siste perioden, samt noe leftover-materiale fra tidlig 2010 som ikke har funnet låtselskap de har passet med før.

Ida har beveget seg ganske bort fra det mer puristiske countryuttrykket hun overrumplet bransjen og folk med for det som, føles en evighet siden. Jeg hører henne gjerne gjøre ei sånn skive én gang til, men hun kler også forandring og ekspansjon i uttrykk og sound. «The Grip» profitterer dessuten på mange gjennomlyttinger, og der faktaopplysningen om at låtene er laget over et så langt strekke nesten kjennes rart, da dette er et album i ordets rette og utvidete forstand. Knallbra, dette.

Kvalitetsgarantisten befester stillingen

J MASCIS «What Do We Do Now» (SubPop)

J Mascis’ karriere som plateartist begynner å se ganske vill ut nå. Hovedskipet Dinosaur Jr. er et rock’n’roll-band du må matche med legendariske band fra 60- og 70-tallet for å finne verdig motstand til. Av de 10–12 skivene de har gitt ut (litt etter hvordan man regner) er det egentlig bare debuten fra 1985 som ikke er skikkelig bra. Alt etterpå er bra. Alt.

Selv comebacket deres, «Beyond», hørtes ut som et album fra et band med masse vilje og kreativ kraft. I tillegg har Mascis gitt ut noen utsøkte soloskiver (for ikke å glemme de to dødsbra skivene med hardtslående Witch), og dette er hans fjerde regulære studioskive.

Singelen «Can’t Believe» er allerede omtalt på herværende nettsted, og da skrev en klok gubbe følgende: «Det låter veldig ham, og det låter helt fantastisk. Den knirkete og kule stemmen, de lekre akustiske gitarene, den flotte melodilinjen og så prikken over i-en, den helt enorme soloen, en solo så jmascisete at selv han selv hadde slitt med å parodiere den. Mannen er et gitargeni».

Her er det bare å kjøre copy/paste på resten av plata også. Det er mye mer poppete enn Dinosaur Jr, men det hadde jo ikke vært Mascis uten at han lesset på med elgitarer heller. Pianoet som hviler over låtene er også utsøkt. Du og du, for en helt denne J er. Elsker ham. Og i juni kommer Dinosaur Jr til Norge. Det er bare å glede seg.

Foreviget magi fra øverste hylle

JOSHUA RAY WALKER «Thank You For Listening» (Soundly Music)

Dallas-mannen er en av de mest oppsiktsvekkende briljante artistene innenfor det litt uforståelige samlebegrepet americana iallfall jeg har både hørt på skive og sett live de siste årene. Konserten han spilte på Bastard Bar i Tromsø en sen søndag- og høstkveld i 2019 sitter fortsatt i ryggmargen. Da hadde han akkurat sluppet debuten «Wish You Were Here». Siden den gang har han fulgt opp med den strøkne «See You Next Time» (2021) og fjorårets litt corny, men på alle måter innenfor, coverskiva «What Is It Even?».

Han skulle spilt i Tromsø i 2020, men har slitt med helseproblem som har forhindret ham i å turnere så mye. I fjor kom han likevel tilbake til Europa, og jeg fikk sett ha på nytt under Parkenfestivalen i Bodø, der han trollbandt et helt fjetret publikum, noe jeg tror han har for vane å gjøre.

De siste meldingene fra Walker i sosiale medier har vært av den triste sorten, med kreftdiagnose og komplikasjoner og alt som følger med. Likevel er det fascinerende å lese oppdateringene, som er fulle av optimisme og takknemlighet.

«Thank You For Listening» var opprinnelig en singel, men som en takk til fansen for at de hører på skivene hans og kommer på konserter. Nå har han fulgt den opp med ei hel skive som bærer samme tittel, men som er et akustisk album der han gjør låtene sine helakustiske, akkurat som når han spiller live.

Det han holder på med her er faktisk helt vanvittig, og nesten på et helt eget nivå. Han er helt god vilt på gitar, noe utallige konserter både som trubadur og gitarist i et hardtslående punkrockband har lært ham. Han spiller så dødelig presist og vakkert, og veksler mellom å strømme og spille tandert og eminent fingerspill.

Også var det stemmen, da. Herregud. Han går så høyt at det nesten høres manipulert ut, og kan holde klin rene toner så lenge at du lurer på om det er hakk i plata eller noe feil med anlegget, noe det ikke er. Han er bare så god at det knapt er til å fatte. Han behersker dessuten jodl-teknikken i arven fra Hank & co. som om han aldri har gjort annet.

Jeg liker studioplatene med massepålegg av steelgitar, perk og andre krydderier, men det han holder på med her, og det er nye versjoner av de «gamle» låtene, er likevel enda mer sjokkerende. Når han i tillegg skriver så jævla bra låter og tekster, og fremfører dem med så mye troverdighet og autoritet som han gjør, kommer de enda bedre til sin rett i denne nakne versjonen.

De viktigste av alt nå er at Joshua blir frisk igjen og at han kommer seg ut på veien og spiller nye konserter, og bare lesser på med nye låter, for han er åpenbart en kreativ urkraft. I mellomtiden har vi denne skiva, som et beviselig eksempel på at det enkle ofte er det beste, men der skillsene som kreves må være til stede. Joshua Ray Walker har alt.