T BONE BURNETT «The Other Side» (Verve)
Oppsiktsvekkende, fordi det er fryktelig uvanlig. Kult, fordi det viser at man egentlig aldri går ut på dato kunstnerisk, om man bare vet hva man holder på med og holder seg til det man er god på.
Så er da heller ikke T-Bone Burnett noen novise, og det er ikke akkurat sånn at han har ligget i musikalsk dvale de siste 20 årene heller. Hans siste ordentlige soloskive (dog litt etter hvordan man regner) kom likevel ut helt tilbake i 2006, den nokså eksperimentelle og halvt jazza «The True False Identity», ei plate jeg husker som en stor nedtur etter det helt fabelaktige mesterverket «The Criminal Under My Own Hat» (1992).
Sjekk ut denne spillelista med sirlig utvalgte høydepunkt fra T-Bone Burnetts solokarriere (Tidal-versjon nederst i saken)
Ei musikalsk karriere med innspilt musikk som spenner over sju forskjellige tiår er noe de aller færreste kan slå i bordet med, av rent fysiske årsaker begrenset av menneskekroppens opplagte begrensninger. Når dette da «bare» er hans sjuende ordinære album under eget navn, er det fristende å konkludere med at han er en treging som lider av tidvis musikalsk forstoppelse. I T-Bones tilfelle er dette slett ikke tilfelle.
Burnett har vært svært aktiv hele tiden, som en av de viktigste bakmenn i bransjen, både som musiker, kurator og – ikke minst – produsent. Han har spilt og jobbet med «alle» de store. Hans claim to fame var lenge at han kunne slå i bordet med å ha vært gitarist og fast bandmedlem i Bob Dylans på alle måter legendariske Rolling Thunder Revue-turné i 1975-1976, men det er så mye, mye mer.
Enebarnet vokste opp i et godt møblert hjem i Fort Worth, Texas (som også den fire år eldre Townes Van Zandt gjorde), med stor tilgang på 78-plater fra særlig jazzens verden. Med bostedsadresse i Fort Worth var også veien kort til country, blues og gospel, og Elvis, Hank Williams, Johnny Cash, Jerry Lee Lewis og senere også Dylan. Som mange andre var The Beatles’ opptreden på The Ed Sullivan Show et vannskille, og derfra og ut kastet han seg over rock med enorm appetitt.
For undertegnedes del ble det hans bidrag på 1990-utgivelsen «Where the Pyramid Meets the Eye», en hyllest til Roky Erickson, der han gjorde en nydelig versjon av «Nothing in Return», som ble inngangsporten til hans univers, og fikk meg til å dykke bakover i katalogen, til soloskivene.
På dette tidspunktet visste jeg ikke at han allerede var godt representert i platesamlinga. Blant annet spiller han trommer, elleville og helt sinnssyke trommer, på den mildt sagt helt spinnville og klin kokos gærne Legendary Stardust Cowboy-singelen «Paralyzed» (en av David Bowies favorittlåter, gjett hvor han hentet Ziggy Stardust-navnet fra. Eller spør Iggy), hvis singel er en av mine kjæreste eiendeler. Burnett spilte da også i flere små garasjerockband, inspirert av «The British Invasion» og den framifrå psychedelia-scenen i Texas, genrens arnested.
Plata «The Criminal Under My Own Hat» har jeg aldri blitt ferdig med, ei sånn skive man aldri klarte å bla forbi i samlinga når man spilte skiver, og som ble tilgjengeliggjort i strømmetjenester for ikke så veldig lenge siden. Den anbefales til absolutt alle. Tekstene og låtene er hinsides bra.
Det er likevel som produsent han har det tyngste navnet, innad i bransjen iallfall. Én sak er at han har satt sammen eminente soundtracks til de bejublede Coen-filmene «The Big Lebowski», «O Brother, Where Art Thou» (samt Jerry Lee Lewis-dokuen til Ethan Coen, «Trouble in Mind»), filmer der musikken står sentralt.
Han var også producer for Cash-filmen «Walk the Line», og det var han som var musikalsk ansvarlig for den avsindig kule konsertfilmen «Roy Orbison and Friends: A Black and White Night». Han satte også sammen musikken til de tre første sesongene av HBO-serien «True Detective».
Skal ikke gjøre dette til en kjedsommelig oppramsing heller, men han har også vært produsent og master of ceremonies på viktige skiver for blant andre Gillan Welch, Elvis Costello (eminente «King of America» fra 86), Elton John, nevnte Roy Orbison, for ikke å glemme de bejublede skivene til Robert Plant & Alison Krauss. Og en drøss andre.
Poenget med å nevne alt dette er for å understreke at han ikke bare har vært en bakmann som har trukket i tråder og gjort litt her og der, men at han har vært supersentral, og en av de aller viktigste og mest ettertraktede produsentene i miljøet, og at han hele tiden har vært fryktelig aktiv, fra siste halvdel av sekstitallet og frem til i dag, i en haug forskjellige roller.
Så denne nye skiva er i grunnen ikke noe comeback som musiker, men snarere et comeback som soloartisten T-Bone Burnett, altså som seg selv. I et ferskt intervju med publikasjonen American Songwriter forteller han at han egentlig ikke hadde tenkt å gi ut noen flere skiver under eget navn, at hadde regnet seg som ferdig med den delen av bransjen, men at låtene og tekstene bare plutselig kom deisende ned i hodet på ham, og at han da hamret dem ned, skrev tekstene og spilte dem inn før han kom på bedre tanker.
Det skal vi være veldig glade for. De 12 låtene er fordelt over 40 minutt, og med unntak av den litt dølle blueslåten «Sometimes I Wonder», er det ei skive der interessen holdes oppe hele veien allerede ved første gjennomlytt, og hvor brorparten av låtene kontinuerlig vokser ytterligere på.
Tekstene er angivelig om et fordums par som befinner seg i en parallell virkelighet, og der Burnett sender oss inn i doble og triple tankerekker sentrert rundt det nokså hyppig tematiserte konseptet kjærlighet. Det vil nok ta tid å konsumere dem og tygge dem ferdig. Selv sier han i det nevnte intervjuet at tekster for ham ikke er så forbanna viktig, utover at ordene, rimene og setningene må gli pent og nennsomt sammen med melodiene, at det musikalske reisverket alltid er det viktigste. Holder med ham her.
Og for noen helt superbe låter han har skrevet denne gangen. Det er varm, elegant, velspilt og briljant folk/country med et perfekt porsjonert strøssel av gospel for å gi den nokså neddempede musikken tilstrekkelig med drama og trøkk. Vokalgruppen Lucius besørger nettopp denne biten med sine gjesteopptredener på halvparten av låtene på skiva, og de forsterker den musikalske legeringen betraktelig.
Låten «The Town That Time Forgot» er en solid kandidat til årets mest magiske innspilling. Mot slutten, når de kvinnelige gospelstemmene drar skikkelig på, kjennes det som taket i rommet skal løftes av, og du skal være bra allergisk mot å bli beveget om du ikke får gåsehud både her og der.
Også T-Bone selv, da. Den særegne og litt nasale stemmen hans har alltid vært en definerende enten/eller-faktor i hvorvidt musikken hans treffer eller ikke, men her synes jeg pinadø han synger bedre enn noensinne. Den er litt ruere enn før, noen som egentlig bare gjør den både tøffere og varmere, og det er mildest talt imponerende. Han er, tross alt, fem år eldre enn det Johnny Cash var da han døde.
«The Other Side» er ei eminent skive til å bli direkte rørt av, levert av en mester i faget som har fått ferten av sagmugg og bestemt seg for løpe ut i manesjen igjen. Måtte han få blod på tann. Nå skal han også turnere for første gang på nesten 20 år. Håper han får et kick av det, for nå vil jeg ha mer fra denne suverene heidersmannen. Og jeg vil ikke vente til han blir 100 år. Sterk femmer.