HEDSSMON / KLISH & ERLING RAMSKJELL «Selvtitulert» (Clearpass Records)
Sjanger: Veldig bra musikk.
Dette er beskrivelsen bandet sjøl velger, i presseskrivet til sitt andre album. Og siden vi møter en mildt sagt eklektisk miks av stiler, er det jo nytteløst å skulle oppsummere greia som rock, rap eller visesang.
Det er nemlig en helt annerledes greie Jon-Are Masternes, alias Klish, og Erling Ramskjell har skapt gjennom dette samarbeidet.
Den kreative friheten har åpenbart utløst en enorm energi. Debutplata «Radikal Merkelighet 2» føles fortsatt fersk når oppfølgeren nå foreligger. At nyplata dessverre er prosjektets svanesang skal vi komme tilbake til.
Masternes er muligens landets fremste ordspillkunstner. Han har en unik verbal lekenhet, og utvikler nærmest et eget språk. At humor kan være et godt redskap for å takle de aller vanskeligste tankene, skulle jeg ønske flere artister bet seg merke i.
På dette albumet er det flere triste låter, men det tas ingen snarveier i form av trauste klisjeer for å jobbe seg gjennom svartsinnet. I enkelte øyeblikk er rapperen fra Tromsø – som også synger – farlig nær bunnen av emo-bøtta. Noen sekunder senere leverer han det nydeligste fjas.
Utfordringene i et liv som tidligere udiagnostisert autist beskrev Masternes godt i fjorårets bok, og herved anbefalte lesning, «Det som spiser meg». Men det er bak mikken han formidler disse tankene best. Ordflommen i den mørke «SHTLAND» trykker hardt på nerveknutene.
Erling Ramskjell fremstår som storebroren i dette prosjektet. Altså han fyren som syr alle ideene sammen, og finner de rette redskapene til hver enkelt låt. Og han har definitivt talent for å forme fine refrenger, og smyge dem varsomt inn mellom Masternes sine «rants».
Produksjonen, der både Ramskjell og Masternes har hatt hendene på rattet, er glimrende. Duoen legger ingen begrensninger på eget uttrykk, og følger definitivt ingen oppskrift, men unngår samtidig å søle for mye under kokkeleringen. Det er spesielt mye snacks å finne i perkusjonen og tangentspillet.
«Man blir aldri profet på sin egen planet», synger Ramskjell på «Radikal Merkelighet». Og de er jo på sin helt egne planet. Med bandnavnet Hva Er Det Som Spiser Meg Om Natten, var det fra start av åpenbart at denne duoen ikke ville nå toppen av hitlistene, eller inviteres til koseintervju på frokost-TV.
Men jeg finner det både rart og trist at Masternes og Ramskjells overskuddsprosjekt har blitt såpass ignorert av Musikk-Norge. De har dukket opp på sørgelig få festivalplakater, der HEDSSMON ville ha vært et velkomment alternativ til mylderet av hørt-det-før-artister.
At det kun blir to album, føles snaut. Det er egentlig peise fette tragisk. HEDSSMON går nemlig, på ingen måter, tomme for ideer i løpet av disse ni låtene. Jeg har derimot bange anelser om at vi går glipp av mange latterkuler, interessante refleksjoner og nynnbare melodier fremover.
Samtidig tar jeg nærmest for gitt at disse to skarpe snurrebassene vil fortsette å levere gode rim og melodier hver for seg. Det er fristende å si «takk for alt». Jeg velger heller «takk for denne gang».