Madrugada, Hovedscenen, lørdag 22. juli
En lavarød skjerm og klokkeslag tar oss til helt andre breddegrader enn der vi fysisk befinner oss. Anslagene til «Salt» når oss.
«Belladonna» og «Vocal» følger på. Alle hentet fra «Industrial Silence».
Madrugada starter trygt med etablerte hits fra hovedscenen som aller siste band på årets Buktafestival.
Men Sivert Høyem lover at nyere ting kommer videre ut i settet.
– Det er som er så bra med Madrugada er at de får meg både til å danse og gråte, hører jeg ei dame i publikum bak meg si.
Bukta vet selvsagt hva de gjør når de setter Norges kanskje mest proffe band som avslutning på årets festival.
For dette var mektig autoritært og majestetisk. Slik det alltid er på konsert med Madrugada. De er enormt populære. Hos nær sagt alle.
Et trippelt utsolgt Tromsø Kulturhus i fjor høst viste at Madrugadas comeback var ønsket. En utslitt klisjé er at de alltid spiller på Bukta. Faktum er at om så var, så ville det nok vært stappfullt hver eneste gang. Comebackskiva «Chimes at Midnight» fra i fjor viste for alvor at Madrugada fremdeles holder et skyhøyt nivå.
Jeg er såpass gammel at jeg jobbet på Blårock da de hadde sin aller første tromsøkonsert der en gang for ca. 25 år siden. Knestående jubel med knyttede never og klemmer i garderoben etter endt konsert. De var så stolte og glade over at det hadde gått bra foran 100 tilskuere. Kun kort tid senere tok det fullstendig av for bandet.
I dag er Madrugada Sivert, Frode Jacobsen og Jon Lauvland Pettersen. På Bukta-avslutningen er også Christer Knutsen og Cato Salsa med (som de vanligvis bruker å være).
De spilte på den aller første Buktafestivalen. I så måte er det selvsagt at er med 20 år senere.
Stemmen til Sivert har det vært snakket og skrevet uendelig mye om. Men man tenker uansett på det hver gang man hører ham. At han låter så jævla bra.
Som lovet får vi noen låter fra comebackskiva. «Help Yourself To Me» er nydelig. Publikum svaier med.
Under «Norwegian Hammerworks Corp.» kommer sølvglitterjakken på. Deretter følger «The Kids are on the High Street», og allsangen bryter for alvor løs, og Sivert tar turen ut blant publikum.
Når man har fått publikum så til de grader med, skal du ha godt med selvtillit for å da ta det ned igjen. Men det er nettopp det de gjør når den betydelig roligere «Majesty» er neste låt.
Men Hans Majestet Høyem har selvsagt den selvtilliten. Allsangen bare tiltar i styrke. Og når «Blood Shot Adult Commitment» tar den til maks er det ekstatisk. Dette er Madrugada på sitt aller tøffeste.
De er så proffe at man forventer skyhøyt nivå når vi skal se dem live. Og det får vi. De leverer bunnsolid som alltid.
