SUSANNE SUNDFØR
Telegrafbukta, fredag
Det bare noe vidunderlig tilfredsstillende med å høre 14 mennesker stå på en scene og vite nøyaktig hva de holder på med. Denne sjeldne anledningen fikk et heldig og takknemlig Bukta-publikum oppleve fredag kveld i Telegrafbukta.
Susanne Sundfør har gjennom sin hittil 16 år lange karriere vært gjennom flere musikalske fargerom, siden sin selvtitulerte debut i 2007.
Etter å ha opparbeidet seg seks egne studioalbum på samvittigheten, hvor hun lenge har vært godt innom elektronikasjangeren (ikke minst gjennom sitt mangeårige og stadige samarbeid med elektronikaduoen Röyksopp), kan man egentlig si at hun med sine to siste album har vendt tilbake til originaloppskriften som singer/songwriter.
I Telegrafbukta hadde hun fylt scenen opp til randen med et oppsiktsvekkende sterkt drømmelag av musikere og korister, åpenbart plukket fra øverste hylle, blant annet med Jonas Alaska som gitarist.
Konserten startet knallsterkt med «Leikara Ljóð» fra hennes siste album «Blómi» (2023) på enkleste og vakreste vis, først med bare Sundfør og stemmen hennes, mutters alene på scenen, før resten av laget heiv seg på og lagde ekte a capella-gospelstemning.
Et par låter inn i settet spør hun publikummet om de vil ha litt disco, noe de tydeligvis ville, og vi fikk servert godbiten «Kamikaze», men innpakket i et arrangement som var passende for kveldens musikalske lineup.
Via en lang, sakral orgelovergang, fortsatte de videre med «Rūnā», en annen godbit fra sisteskiva, og holdt seg like gjerne i samme akustiske spor videre. Litt leit var at Sundførs vokallyd forsvant i store deler av neste låt (som jeg tror kan ha vært «Reincarnation»?), og ødela litt av magien det var lagt opp til.
Til tross for litt teknisk rusk her og der, var dette på mange måter dette en nesten perfekt konsert, hvor man ble bombardert av det ene inntrykket etter det andre. Et soleklart høydepunkt må ha vært under tittelsporet fra «Blómi», hvor det eneste som kunne forstyrre det utrolig velspilte bandet, var suppegjøken bak meg som plutselig begynte å rope og kauke til sidemannen og lurte på hvordan det gikk på jobb.
Heldigvis var det bare å flytte seg 10–20 meter for å slippe å høre responsen, men i stedet oppleve en av koristene ta sjefsplassen på scenen og gi en ren maktdemonstrasjon i hvor og hvordan gospelskapet skal stå. Her tror jeg det var opptil flere som plutselig fikk et lite rusk i øyet.
Noe jeg ikke syntes fungerte like godt hele tiden, var Sundførs disco-låter i akkurat denne settingen, eksempelvis med «Fade Away», selv om den pumpende synth-bassintroen skapte stor jubel i publikummet. Jeg forstår selvsagt at dette er blant hennes største hits, og at den selvfølgelig burde spilles, men personlig fikk jeg mest ut av låtene som var skreddersydd for akkurat dette bandet, inkludert avslutningen hvor den absolutt mesterlige fremførelsen av «Fare Thee Well» satte et solid punktum på en bokstavelig talt grinefin konsert.
Det ble dessverre ikke tid til noen ekstranummer denne gangen, men får man muligheten til å se en helaften med dette konseptet, vet jeg nøyaktig hvor jeg kommer til å innfinne meg.