J MASCIS «Can’t Believe We’re Here» (SubPop)

THE LEMONHEADS «Fear of Living» (Fire)

I 1993 slapp to av de beste og mest toneangivende amerikanske rockbandene hvert sitt mesterverk. Dinosaur Jr ga rett utpå nyåret ut den kolossale skiva «Where You Been», mens The Lemonheads sent på høsten slapp «Com on Feel The Lemonheads».

Bandene ble regnet inn under den samme bølgen av amerikanske band som hadde tatt steget ut av undergrunnen, signert kontrakter med store plateselskap og fått masse penger til dyre produksjoner. Begge band hadde gitt flere skiver på små selskap på åttitallet, men nå tronet de høyt på festivalplakater, ble invitert in TV-show og solgte masse skiver.

Dette var midt under grunge-bølgen, og rocken forandret seg omtrent for hver tredje måned. Der grungens arnested var vestkysten, og da særlig Seattle, fikk naturlig nok denne byen mye oppmerksomhet, også ble band fra hele landet regnet innunder samme paraply.

Samtidig skjedde det masse på motsatt side av kontinentet, og i Boston (og staten Massachusetts) trillet det ut en haug med bra band i den såkalte «alternative rock»-samlebøtta.

Buffalo Tom, Galaxie 500, Blake Babies/ The Juliana Hatfield Three, Moving Targets, Morphine og ikke minst Pixies var alle herfra (og en haug andre).

I forrige uke var det som om Massachusetts anno 1993 kom tilbake, banket på døren og ville inn i nåtiden igjen. De fleste singlene slippes i dag på fredager. Det var i sin tid iTunes som satte denne standarden (før ble skiver sluppet på mandager, en sjelden gang lørdager), som Spotify og alle de andre bare har diltet etter og fulgt.

Derfor var det stas at tirsdag og onsdag var dagene da plutselig, og henholdsvis, J Mascis (frontfiguren i Dinosaur Jr) og The Lemonheads slapp hver sin singel. Begge var betryggende og forutsigbart fine.

J Mascis er den som har vinglet minst i kvalitet av de to, og Dinosaur Jr. er i sannhet et rockband du må matche med legendariske band fra 60- og 70-tallet for å finne verdig motstand til. Av de 10-12 skivene de har gitt ut, er det egentlig bare debuten fra 1985 som ikke er skikkelig bra.

Gjenforeningen deres, «Beyond (2007) er en moderne klassiker. I tillegg har Mascis gitt ut noen utsøkte soloskiver (for ikke å glemme de to dødsbra skivene med hardtslående Witch). Hans fjerde er på vei, og singelen er altså første smakebit herfra.

Det låter veldig ham, og det låter helt fantastisk. Den knirkete og kule stemmen, de lekre akustiske gitarene, den flotte melodilinjen og så prikken over i-en, den helt enorme soloen, en solo så jmascisete at selv han selv hadde slitt med å parodiere den. Mannen er et gitargeni. Låten er suveren. Gleder meg voldsomt til skiva!

The Lemonheads har en rar diskografi. De startet med noen skiver som er rene parenteser, selv i deres egen katalog, før de plutselig fikk dreis på sakene, litt som med Thin Lizzy. Men da hadde de til gjengjeld funnet en vinnerformel. «Lovey» (1990), «It's a Shame About Ray (1992)», «Come on Feel the Lemonheads» (1993) og undervurderte «Car Button Cloth» (1996) er en ren seiersparade. De hadde alt av musikalske skills, i tillegg til en frontfigur i Evan Dando som så ut som en tegnet og rock-hot fotomodell.

Så begynte det å lugge for dem, med trøbbel av den rockparodiske sorten, relatert til rus. Likevel kjenner jeg på en ungdommelig glede og et nostalgisk håp når det er en ny singel med dette bandet man i sin tid var så oppslukt av.

Det er bare Dando igjen fra den originale besetningen, og det er helt greit, da medlemmene har vært byttet ut i et heseblesende tempo, og et sted mellom 25 og 30 personer i tallet.

Stemmen er mørkere, men har fortsatt i seg den umiskjennelige varmen, i tillegg til at åpningsriffet er rørende lemonheadsete (det burde også være et adjektiv). «Right now I'm mostly casting shadows/ Life is short and unforgiving/ I only fear the living», synger den aldrende helten. Sukk.

To singler. To helter fra samme tid og bølge og geografi. To kommende skiver å glede seg til for oss som digget det musikalske nittitallet der det var gitarer i sving. Juhuu!