Troen på dette prosjektet ble jekket ytterligere ned av ryktene om at disse nye låtene var et slags «volum to» av forgjengeren.
Tittelen, som jeg tipper er inspirert av Harry Nilssons klassiker «Nilsson Schmilsson», gjenspeiler slik jeg tolker presseskrivet Tweedys ønske om å distansere musikken fra de oppblåste forventningene fra fans og presse. OK, da noterer vi 1-1, og uavgjort til pause mellom Tweedy og undertegnede.
På «Star Wars» prøvde Wilco seg på en nedstrippa, men mer «rocka» variant som gikk på trynet som følge av slurv i låtskrivinga. Plata beviste at rockeren Tweedy, som ga oss mange godbiter på 90-tallet, nok er død. «Schmilco» beviser dog at låtskriveren Tweedy fortsatt har noe å gi. Problemet er at 49-åringen har langt mindre å gi enn tidligere.
På sitt nye album benytter amerikanerne seg i større grad av akustisk instrumentering. Kurt Wagner fikk ofte sitt ensemble Lambchop (som var oppe i et drøyt dusin medlemmer på et tidspunkt) til å låte som om de besto av langt færre musikalske molekyler enn tilfellet var – med vakkert resultat. Tweedy oppnår litt av samme resultat på «Schmilco», selv om bandet hans kun teller seks medlemmer, og uten at resultatet smaker av øregodis.
På «If I Ever Was a Child» tar Tweedy fram sin indre John Lennon, og viser at han fortsatt har grepet på popvisene. Dessverre blir det med dette eksempelet.
Noen låter har gitarspill og harmonier som minner om legendariske Big Star, mens andre låter mangler harmonier, og høres ut som resultater av trassig, ufokusert kjedsomhet. Sluttproduktet blir, kanskje ikke ekstremt sjokkerende, ganske kjedelig.
Vi serveres også rent tullball, i form av låten «Common Sense» som faktisk er tre minutter med direkte jævlig musikk. Andre låter høres ut som noe bandet hostet opp på fem minutter og spilte inn like raskt. Musikken høres ofte ut som skisser, og en kritisk produsent ville omtalt denne samlingen av sanger som demoer.
Wilcos siste ordentlige bra album var «Wilco (The Album)», utgitt i 2009. Siden har bandet levert tre svært middelmådige album.
Har Jeff Tweedy, en gang foregangsmann og målestokk innen americana-sjangeren, begynt å miste grepet? Det kan virke slik.
