Da er det digg å konstatere at den ikke lenger norgesaktuelle meteorittens debutalbum er en milepæl, og den største kvinnespråklige raputgivelsen siden Lauryn Hill. Om den var rap, da.

Man må til 50 Cent for å finne tilsvarende hype. «Invasion of Privacy» lukter «Reasonable Doubt», «Ready 2 Die» og «Slim Shady L.P.». I likhet med sistnevnte ikke feilfri, men Cardi har prestert en helstøpt langspiller i en tid hvor formatets død har vært proklamert så lenge at det føles som å påpeke at punken har blitt stuerein.

Dessuten, i et klima hvor rappere blir superstjerner uten å nødvendigvis kunne rappe, er hun musikalsk og håndverksmessig ufravikelig gjennomført. Kombinasjonen teknisk overlegen, talkshow-kompatibel, klubbvennlig og livsfarlig er like uvanlig som et danseband med street kred.

Som Eminem og 50 har hun ei livshistorie som personifiserer den amerikanske drømmen så til de grader at hun nok allerede sitter i forhandlinger om rettighetene til «biopic» og biografi. Askepotthistorien om stripperen som snudde fattigdom til rikdom inneholder alt vi kan ønske oss i et saftig artistdrama.

Som hun sier selv: Det eneste som er fake her er puppene. Cardi er seg selv. Cardi er vokst opp i tungt latinske nabolag og har en aksent som Rosie Perez i hennes ikoniske og stigmatiserende «White Men Can´t Jump»-rolle. Den tones ikke ned.

Migos-graviditet avslørt på SNL, total takeover av Jimmy Fallon Show, Grammy-opptreden med Bruno Mars, men Cardi B trenger ingen co-sign. Hun er noe så sjeldent som en rapstjerne som ikke ble introdusert av en annen. I motsetning til Em, 50, Nicki, Drake, Kendrick Lamar. Hun står på sine egne, glattbarberte bein.

De evige sammenligningene med Nicki Minaj er forståelige. Men Cardi er som Wonder Woman til Nickis Barbie. I 2018 trenger man nemlig ikke å gjøre EDM-pop for å nå toppen. Det holder å rappe ræva av seg over noen nedstrippa, knallharde beats. Dette beviste Cardi til gagns med «Bodak Yellow», mot alle odds en av fjorårets mainstream-hits.

Etter oppfølgeren «Bartier Cardi», og hauger av gjesterier står det like tydelig som budskapet bak Listhaug-maleriet i Bergen: Det breiale, trappete gangsterstripper-formatet behersker hun. Spørsmålet er: Kan hun mer enn bare det? Ja for faen!

Hun tar tilbake den utrydningstruede, stjernespekkede mainstream-debuten, selveste svenneprøven i en rappers karriere. Stjernespekket som serveres føles ikke som valgflesk, men som bacontopping på ei perfekt blomkålsuppe. Knasende sprø er den og. Ser du bort fra YGs tullete innhopp, er det gull på rull fra A til Å.

Hun vekker assosiasjoner til Meek Mill på sitt mest sultne. Blander salsa, reggaeton og trap, uten at det blir spekulativt. Hyller årgangs-Three Six Mafia ved å tolke groupiefavoritten «Chicken Head». Chance The Rapper, som så ut til å bli hiphopens Sting ei stund, er tilbake i slaget. Sza-avslutningen er magisk.

«I Went Through The Phone» og «Be Careful» er tårevåte og bittersinte fortellinger som enhver dame som noen gang har blitt forsmådd, forrådt og forbigått kan synge med på. Sårbart og forbanna.

I motsetning til Kendrick Lamar, som fort blir enerverende og påtrengende i sin tekniske briljering, føles det proft, smakfullt og musikalsk. Økonomisk, stramt og fengende.

Forholdsfrustrasjoner og kvinnekamp pares med kampsportrap og en entusiastisk gladmaterialisme, som bare kommer om man kommer fra virkelig trange kår. Og vi tar oss selv i å ta imot kjærlighetsråd fra en forhenværende stripper. Hvorfor skulle vi ikke det?