På hennes sjette album setter Jones seg ned ved pianoet, og returnerer til soundet som gjorde at både pop- og jazzverdenen i sin tid omfavnet henne. Det virker som om hun har fått rast fra seg på duettplata med Green Days Billie Joe Armstrong, samt produsentsamarbeidet med Danger Mouse. «Day Breaks» er lyden av en artist som vender hjem til trygge farvann etter å ha tilfredsstilt sin eventyrlyst.
Platas innledning låter ikke overraskende, tittelen tatt i betraktning, som daggry. Jones gnir heldigvis raskt søvnen ut av øynene. Den døsige stemningen ristes ut av kroppen med den finfine soul-flørten «Tragedy».
Det er synd at hun ikke trøkker til litt oftere, rent vokalt sett. Jones holder seg stort sett i komfortsonen, med sin typiske melodiske hvisking. Glimtvis, og spesielt i «Flipside», lar 37-åringen de fine manerene ligge, for å slippe ut litt «steam». Resultatet viser et misunnelsesverdig sangtalent som fortjener større eksponering.
Selve musiseringen kan vel knapt gjøres bedre. Fru Jones har fått med seg et lite, men toppet, stjernelag fra Blue Note-stallen. Brian Blade (trommer) og Wayne Shorter (saxofon) er blant Jones’ håndplukkede medhjelpere, men det er allikevel orgel-spillet til Dr. Lonnie Smith og bassplukkinga (bassisten er ikke navngitt i presseskrivet) som imponerer – om ikke overrasker – mest.
Platas beste låt er den smakfullt arrangerte Neil Young-coveren «Don’t Be Denied». Den avslører allikevel to ting: 1. Norah Jones fremfører ikke med samme emosjonelle tyngde og innlevelse som de aller beste i faget. 2. Norah Jones skriver ikke like bra låter som den kanadiske særingen. Det siste ville det selvfølgelig vært både urettferdig og usaklig å kreve, men det spørs hvor smart det er å plukke coverlåter som stjeler rampelyset fra ens egne komposisjoner.
«And Then There Was You» synker rett ned i taffel-myra, og låter som noe man spiller for frokostgjestene i golfklubben. Etter en flott «A-side», virker det som om Jones dovner av i løpet av platas siste halvdel. Musikken låter som et soundtrack til en film med setting i en storby som snart våkner. Greit nok det, men det skjer fryktelig lite i denne filmen. Det obligatoriske unntaket kommer heldigvis i form av «Once I Had a Laugh», som friskes opp med drypp av dixieland og country.
«Day Breaks» er et album hvor Norah Jones merkelig nok velger å ta på seg morgenkåpa og legge seg tilbake i senga, etter å ha fått en god start på dagen. Å tråkke inn bremsa idet det musikalsk lokomotivet har fått kull i ovnen, er et merkelig valg.
Heldigvis slipper jazzartister unna det evinnelige gnålet om at «jeg har hørt det før», som på besynderlig vis har blitt et tilbakevendende ankepunkt popartister ofte får slengt etter seg. Heldigvis for Norah Jones, i alle fall.
