I Feedback-spalten Trippel Trumf presenterer Helge Skog og Egon Holstad utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.

Sjekk ut spillelista nederst i saken (Spotify og Tidal)

THE MURDER CITY DEVILS

De hørtes ut som noe helt annet enn alt annet. Og de var så fly hakke forbanna at det virket som høyttalerne skulle revne bare man hørte den første knitrelyden fra skivene deres. De var rett og slett et av de mest unike bandene i sin egen samtid. Og tomrommet etter har dem har aldri blitt fylt. Ikke engang av deres eget comeback.

Den kortlivede og intense grungebølgen hadde begynt å få åndenød på den siste halvdelen av nittitallet. Dødsfallet til Kurt Cobain i 1994 hadde, i seg selv, en lammende effekt, men som med alle slike «bølger», de som kommer brått på, og nærmest endevender den verdenen de berører, har de også en tendens til å miste kraften nesten like fort som den kommer.

I 1996 var det nesten en belastning bare å være fra Seattle, som jo var arnestedet for hele hopprennet, og der enhver lyd som ble festet til tape umiddelbart ble slått i hartkorn med stadig mer degenererte versjoner av de bandene som hadde startet det hele.

Nu metal og postgrunge fikk noen navn som gjorde det bra kommersielt, men disse skal vi her skåne våre lesere for med unødige påminnelser. Det var en fæl tid å bli assosiert med den kalde kystbyen i nordvest.

The Murder City Devils var fra Seattle, og selv om deres andre og tredje skive ble utgitt på den grunge-relaterte etiketten SubPop, hadde de null med denne såkalte bølgen å gjøre. Om det var en kobling overhodet, var det at bandet var et regelrett motsvar til mye av det sutrete føleriet som ble krystet ut fra stadig flere sengevætere med shorts og flanellsskjorter. Samt at de kom ut på SubPop-labelen.

Ikke at det ikke var følelser i sving her, gud hjælpe, det var så mye følelser, lag på lag med følelser, en overflod av følelser, og de ble postulert med en kniv mellom tennene, knyttneven i været og med et lynende glimt i øynene fra vokalist Spencer Moody, en ekstremt ehhh … annerledes karakter, nær sagt på alle måter. Kort, krøllete hår, skjorte, litt korte bukser og briller à la Costello anno 1977. Og denne lille spretten var altså så rasende at det var en fryd. Sutring, derimot, bedrev han ikke med i utrengsmål.

Han sang ikke låtene sine slik man er vant til i rocken. Han ropte dem ut. Det er ikke metalbrøl, eller growling, eller hva nå enn alt de greiene der kalles, han synger ikke i falsett, ikke noen kontrollert, høystemt skalagreie, han bare schkriker glosene ut, som om det står om liv, og så man formelig kan høre at musklene og scenen i halsen hans står i helspenn, mens hele hodet er knallrødt, og der blodkar sprenges og innvoller ommøbleres, mens han brøler ut all verdens vrede og desperasjon, for det er jævla mye desperasjon her.

Og bak seg hadde han et fryktelig tight og potent band, med klassisk to gitarer/ bass/ trommer og – etter hvert – det karakteristiske farfisaorgelet fra Leslie Hardy (som hadde spilt bass og koret i både Hole og det smått underkjente bandet Love as Laughter).

«The Murder City Devils» (1997)

Den selvtitulerte debuten kom ut på det lille selskapet Die Young Stay Pretty (hentet fra Blondie-låten med samme navn; de ga også ut skiver med både Supersuckers, Beachwood Sparks og hadde også lisens på flere SubPop-skiver for det søramerikanske markedet), og er den svakeste i trilogien.

Skiva låter uferdig, og de har åpenbart ikke funnet ordentlig fram til sitt purpose og why. Likevel har den enkeltlåter (Iggy-hyllesten «Broken Glass» er rørende) som bærer bud om kommende storhet.

Det skal sies at «Boom Swagger Boom» ble en liten undergrunnshit, ikke minst ble den mye spilt på rockklubber, også her i Tromsø, men jeg har aldri likt den låten spesielt godt selv. Synes rett og slett den er litt lettvint til The Murder City Devils å være. Den seige og slepende sistelåten, «Tell Your Brother», derimot, elsker jeg.

Storheten skulle da komme i stort monn på neste forsøk.

«Empty Bottles, Broken Hearts» (1998)

Jeg husker godt da «Empty Bottles, Broken Hearts» (1998) kom, for den var et reelt sjokk. SubPop hadde ingen distribusjon i Norge på dette tidspunktet, så det var å bestille ett eks av skiva for å sjekke den ut.

Trommene som åpner «I Want a Lot Now (So Come On)» er ikke direkte ulike Gluecifers «I Got a War», men der skiller bandene lag (selv om de skulle slippe en splittsingel på samme selskap året etterpå, samt legge ut på en felles USA-turné).

Her er orgelet blitt en sentral del av soundet, og i den påfølgende turneen ble nevnte Leslie tatt inn som fullt medlem for å gi dem samme sound fra scenen. Her er det mange låter en kunne trukket fram, men det er særlig «18 Wheels» (en helt enorm låt som forteller nådeløst og destruktivt ærlig, og med eksplosiv frustrasjon, om det å spille i et turnerende band og samtidig turnere et parforhold), og den tematisk beslektede «Hey Sailor», om sjømenns rastløs- og rotløshet.

Er også veldig svak for den larmende hyllesten «Johnny Thunders», der den avdøde helten krysskobles med Chuck Berry.

«In Name and Blood» (2000)

På «In Name and Blood» (2000) satt absolutt alt. Skiva er et klinisk mesterverk fra start til slutt, et album så brutalt og overveldende, og der alle bandets kvaliteter smeltes sammen til et monster av et band og et album.

Spencer Moody er fortsatt et av verdens mest ufiltrert rasende mennesker på jorda, låtene er uimotståelige (flere av dem kunne vær covret som countrylåter, som alltid er en kompliment til låtskriving), rytmeseksjonen er superstram, orgelet til Leslie surkler og hyler og legger perfekte baktepper til begge gitarene. Det er perfekt musikk.

I en fornuftig verden hadde låten «Rum to Whiskey» vært en gigahit og blitt en internasjonal nasjonalsang for alle nasjoner. I breaket i begynnelsen av låten, når hele bandet kicker inn, og de bryter ut i anthemet, får jeg fortsatt gåsehud hver eneste gang. Man føler for å stå på en bakketopp, i orkan, mens man styrter ei flaske sprit, før man holder to knyttnever opp mot himmelen og brøler teksten gutturalt.

«He switched from rum to whisky», skriker Moody med livet som innsats, før den eminente linja «She was the only decent thing in a good for nothing town» hektes på. Låten og teksten er så mørk og sterk at den burde blitt laget film av. Ja, hele skiva, for den saks skyld.

«Thelema» (2001)

EP-en «Thelema» som kom året etterpå skulle dessverre vise seg å bli deres svanesang. Leslie hadde fått senebetennelse i håndleddene og kunne ikke turnere mer, Dan Galluci gikk tilbake til Modest Mouse (der han hadde spilt tidligere også), mens Derek Fudesco var med å starte opp bandet Pretty Girls Make Graves (jepp, etter Smiths-låten). Heldigvis rakk de å spille inn EP-en og gjøre en avskjedsturné først.

Skiva viser at bandet nok hadde tenkt seg inn i et mer poppa landskap, selv om også denne er pakket inn i mye sinne og harde kanter. Åpningssporet «That’s What You Get» er blant bandets to, tre beste låter.

Når Moody roper «I’ve never heard a sad song, I’ve never heard a sad song that I didn’t like!», i refrenget – herregud, for et refreng – høres det ut som han har panikk for at han skal dø om ti sekund, og at dette er et budskap ingen virkelig må være i et lite milligrams tvil om at han mener. For han har virkelig aldri, ALDRI, hørt en trist sang han ikke har likt. Den er en av verdens hardeste breakup-låter.

Så var det over for bandet også, knappe fem år etter det startet. Tre skiver, en EP og sju/åtte singler på den korte tiden er virkelig ikke gærent (sjekk dessuten ut deres helt episke versjon av The Kinks’ «Alcohol»), og selv om jeg var oppriktig lei meg for at de la inn årene, er det alltid litt kult med band som gir seg mens de fortsatt høres sultne ut, og der katalogen blir stående ubesudlet av uinspirerte pliktløp.

De gjorde et comeback i 2006, og begynte å turnere igjen, og ga i 2014 ut skiva «The White Ghost Has Blood on Its Hands Again», men den er, tross noen opplagte kvaliteter, ikke i nærheten av den storheten de hadde da nittitall ble 00-tall. For det var akkurat dét de var. Store. De var bokstavelig talt noe av det beste av rock i sin samtid. Og de første skivene kommer alltid til å være udiskutable bevis.