THEE K-OTICS «We The Thee» (Westergaard Records)
I en verden neddynget i alvor og endetidstegn, der både krig, demokratiets forfall og potetgull med julebrussmak får en til å kjenne på en nært forestående apokalypse, trenger vi noen som bare spruter av livskraft, potens og rampete ståpåhumør, og som gir uttrykk for det gjennom energisk rock’n’roll, slik den var ment å lages.
Jeg kom nylig over et gammelt intervju med Lux Interior, fra slutten av åttitallet, der han klager sin nød over at rocken er i ferd med å bli utstyrt med moralsk kompass og anstendighet. «I’m worried about rock’n’roll nowadays, feeding starving children and stuff like that. Rock needs to be dangerous and sexy», maner han frem i fullt alvor. Og han hadde et poeng. Mer Bo Diddley. Mindre Bono.
Thee K-OTICS er nettopp mer Bo og mindre Bono. Og om ikke de er et regulært superband, er de uansett en super gjeng med fartstid i fjonge orkestre som Los Plantronics, The Mobsmen, Quarter Wolf, The Cables og det altfor kortlivede bandet For The Love of Ivy, band fra de trange kjellergangene under grunnen til garasjene i oslorocken. Her har de slått sine pjalter og pjoltere sammen, med det edle formålet om å lage rock som er det motsatte av shoegazing.
Dette er derimot rock med hodet og blikket hevet, med et energinivå man burde vurdere å koble på det nasjonale strømnettet i disse iskalde tider, for her virkelig rister grunnmuren i huset der festen finner sted.
Formelen deres er like enkel som den er briljant. De prøver overhodet ikke å finne opp kruttet på nytt, noe som er en jævlig stupid idé, all den tid noen andre allerede gjorde det i Kina på 800-tallet.
Men det smeller unna i ett sett, med fuzzdraperte og kontante knallerter. De plukker altså triks fra folk som har banet veien før dem, og pakker dem inn i eget silkepapir. Det er i grunn ikke så mange i kongeriket som bedriver akkurat denne kunstformen lenger. Desto kulere er det når et så helhjertet forsøk også evner å levere.
Med det enkeltstående kraftverket Marius Kromvoll i front er det ikke til å unngå at man får Blues Explosion-vibber både her og både der (som ho sa, brura), og da særlig fra den brutale støykanonen «Now I Got Worry»-skiva (1996).
Ellers er skiva en formidabel smeltedigel av alt man synes er gøy, og der det hele er som å kjøre imaginær gokart med en formel 1-Ferrari-motor, gjennom byene til alle band jeg digget at ble spilt over anleggene til Last Train og Blårock for 15–20 år siden.
Bare én enkelt låt alene, som «Mambo Fever», gir meg lystige assosiasjoner til The Oblivians, Suicide, The Cramps, Chrome Cranks og The Scientists. Altså, da er det pinadø fest.
I tillegg hører man både Rocket From The Crypt og Rocket From The Tombs, Radio Birdman, The Saints, The Sonics (saksen i «Hey Bernadette»!), mens «Lovin Kinda Rocket» er et sleskt vink til The Stooges’ «Cock in My Pocket».
Det er i det hel tatt flere vink til The Stooges, «Fun House»-style, fra den lineupen da Ron Asheton spilte gitar og Steve Mackay vrengte saksofon som et ekstra vokalistbrøl. Den allestedsnærværende multitalentet Bendik Brænne besørger barytonsaksen. At den kjødelige moren til Kromvoll vitterlig også trakterer treblåseren her gjør det bare enda kulere.
I andre enden av genbassenget har de fått Syver, sønnen til gitarist Thor Erik Havn, på tuba, i den ett minutt lange «gå og hente seg ny drink»-instrumentalen «Interlude». Og det er helt topp, for dette er rock på et herlig infantilt nivå, skrevet og fremført av en gjeng som lager den rocken de selv ville gått inn i ei platesjappe og kjøpt.
Det suverene og velspilte lurvelevenet er høyoktanrock man får lyst til å skremme gamle kjerringer med, og som er et ideelt soundtrack til å ringe på hos den sureste surkukgubben i nabolaget, der man legger en rekke seriekoblede kinaputter i ei kuruke (eller ruke fra noen andre, egnede og tilgjengelige pattedyr med mye mageinnhold) på trappa, før man stikker av og ler hest mens man sjangleløper inn i mørket og gjemmer seg knisende.
Platas sterkeste spor er likevel hvileskjæret «Stuck on My Mind», en helt suveren, mollstemt og heftig powerballade, med gospelvibber, der man hører kongen selv spøke infamt i kulissene, med en preacher man-vokal, slik Immortal Lee County Killers holdt på i sine velmaktsdager.
Soundet og produksjonen er også verdt å nevne her, da Christer Krogh (fra Grand Cafe, et underkjent band jeg fortsatt venter på mer stoff fra, eventuelt ei soloskive fra Christer) har skrudd den superbt sammen, samt bistått bandet på perk. Hatten av til ham.
Rock er ikke ment for å redde verden. Rock er ment å røske oss ut av kjedsomheten, få oss til å glemme alvoret en stakket stund. Ubetalte regninger, dyrtid, krigskåte fascister og bomberegn blir satt på en kjærkommen pause, mens man flykter inn i støyete vellyd og kjenner på en pur nytelse av å leve livet.
Akkurat slik er denne aldeles strålende debutskiva til Thee K-OTICS. Vi fuckings trenger den. Fjellstø femmer.