I føljetongen «Rockens sorte får» børster Helge Skog og Egon Holstad med ujevne mellomrom støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri den anerkjennelsen, oppmerksomheten eller kommersielle suksessen de fortjente. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!

Dette er ei plate jeg oppdaget i 1987, året etter den kom ut, da broren min hadde kjøpt den på Platebaren i Tromsø og sendt meg en opptakskassett med den i posten. Broder’n har ei nesten uforståelig håndskrift, så han hadde fått kjæresten til å skrive låttitlene på kassetten med rød kulepenn.

Jeg var helt besatt av skiva, enn si kassettetn, og hørte på den gang på gang på gang, og da jeg selv fikk kloa i den på CD, tidlig på nittitallet, var det pur lykke og nye runder med intens gjennomlytting på studenthybelen.

Senere ble den også anskaffet brukt på vinyl. Nye runder med avspilling. Da den omsider ble gjort tilgjengelig i strømmetjenester, var det igjen nye runder. For et par helger siden hørte jeg gjennom den tre runder på rappen.

Jeg blir aldri ferdig med denne helt makalause plata.

Nå står skiva seg fint alene, rent musikalsk, og uten noen slags kontekst. Han kunne sunget på urdu eller finsk, og jeg hadde fortsatt elsket det, simpelthen fordi både låtene og arrangementene er delikate og tidløse. Med kontekst og tekster man forstår blir det bare hakket bedre.

Bakteppet her er den unge og nordirske Andy White, født og oppvokst i et ekstremt herjet og farlig Belfast, som det vitterlig var på denne tiden. Han skrev dikt fra barnsben av, ofte med rasende innhold, og etter sigende et omtalt og oppsiktsvekkende med tittelen «Riots», allerede som niåring. Denne frustrasjonen, og det frådende raseriet over kaoset i eget hjemland, betraktet fra et Thatcher-polarisert England, gjennomsyrer skiva. Det var ei spesiell tid på De britiske øyer.

I 1985 fikk han kontrakt med den den gang svært så kredible etiketten Stiff Records, som først slapp en firespors tolvtommer («Religious Persuasion»), der alle fire låtene senere skulle veien til debuten. White var da 23 år, hadde fullført en studie i engelsk litteratur, men hadde mye på hjertet, og som måtte ut via kassegitaren og sitt munnrappe talent. Akademia ble ditchet til fordel for et liv i musikken. Året etter var han i stallen til ærverdige Decca, og debuten «Rave on Andy White» ble sluppet på markedet.

Skiva er helt suverent bygget opp, da den starter rolig og tilsynelatende jovialt, før den gradvis glir over i et mer pissed off-modus, der White høres ut som en nordirsk Dylan for åttitallet, men med aggresjonen til The Clash, drapert i den nye folkrockbølgen der The Pogues utgjorde frontlinja.

Men det er først på sistelåten på A-sida («Things Start To Unwind») at plata tar av for min del, og den er forvarselet for hva som kommer videre på B-sida. Jeg digger hvordan de fleste låtene bygger seg mer og mer opp, med stadig mer perk, gitarer og små detaljer i produksjonen, og hvordan han nærmest spytter ut meldingene sine på den aldeles flotte Belfast-dialekten sin.

Tittelsporet fra debut-EP-en, «Religious Persuasion», starter opp side 2, og her er han altså så politisk fly hakke forbanna på absolutt alt som er galt i menneskers evne til å hevde å ha peise rett akkurat hva gjelder deres egen religion, og at alle som ikke er enige i dette verdensbildet tar feil. Han slår og bjeffer til høyre og venstre, opp og ned.

Det ble faktisk laget en video til denne låten (som jeg først ble klar over for noen få år siden, jeg visste bare at platas mest kjente poplåt , «Reality Row», hadde fått den æren), og det er neppe tilfeldig at det i videoen står en statist ved siden av White og bare kaster ark for ark med ord og slagord fra sangen, nøyaktig slik man hadde sett Dylan gjøre på «Subterranean Homesick Blues» drøye 20 år før. Låten «The Walking Wounded» er dessuten hans egen «Masters of War».

Andy fortsatte bare å gi ut skiver i årene som fulgte, og det er masse gull på flere av dem. En lang periode ga han ut skivene sine på attråverdige Cooking Vinyl, samme selskap som også ga ut hele rekken med de strålende soloskivene til det skotske geniet Jackie Leven. Denne forbindelsen skulle senere føre til at Jackie og Andy gjorde en turné sammen, som blant annet sendte dem til Tromsø og Blårock, nærmere bestemt i påska 1995.

Det finnes samlere der ute som kan være fine å investere for å bli bedre kjent med Andy White, men jeg vil sterkt anbefale å kjøpe denne spesifikke skiva (eller bare strømme den). I 2018 ble den reutgitt på det fineste formatet, attpåtil på gloriøs og lekker, 180-grams hvit vinyl. Den er fortsatt mulig å skaffe til en helt OK pris. Gå for den. Og hør masse på den. Den er helt sykt slitesterk, uansett format.