For dem som i dag er mellom 35 og 45 år, og som nidigget britisk rock på midten av nittitallet, var Oasis selve soundtracket og orkanøyet i det som skjedde under banneret britpop. Personlig likte jeg dem helt i begynnelsen, men falt ganske fort av.

Låtenes kvalitet forsvant proporsjonalt med inntaket av kjemisk festfyrverkeri, og etter to skiver og et knippe singler tok jeg farvel med dem. Siden har de vært musikalsk uinteressante til det enerverende, mens deres utenomsportslige eskapader har stått for underholdningen.

Et evig bittert mesterskap i drittslenging, der klassisk eglete søskenkjærlighetsgnister har gått over i offentlige ærekrenkelser, ikke minst til stor glede for ei engelsk musikkpresse. Men musikken har ikke vært mye å rope hurra for.

Noel Gallagher, storebroren, har åpenbart vært det største musikktalentet av dem. Det er han som skrev bandets største hits, og kilder fra de indre gemakker har alltid mer enn antydet at det var her det genetiske gullet landet når de musikalske evnene skulle deles ut.

Mulig det er den trassige lillebroren i meg, jeg ser den, men jeg har alltid båret i meg en uønsket softspot for den obsternasige lillebroren Liam. Han har alltid vært en mye verre hestkuk når det kommer til snørrhoven drittslenging, og han har alltid hatt mye bedre humor.

Et nylig videoopptak av ham, der han står backstage og klager over forfallet i popmusikken, fordi han selv må koke te og gjøre alt selv, og hvor ødeleggende dette er for kulturen, er hylende morsomt.

Han har i det hele tatt alltid fremstått som den mest interessante av dem og – viktigst – han har alltid vært den beste vokalisten. Låtene storebroren synger lider alle av hans begrensninger som vokalist (en låt som «Don’t Look Back in Anger» ville selvsagt vært massivt bedre med Liam bak mikken).

«As You Were» er solodebuten til Liam, og jeg hadde ikke akkurat store forventninger til dette, såpass ærlig skal jeg være. De tre singlene som har kommet ut i forkant har jeg ikke engang orket å høre på. Det er gøy å være arrogant, men det er ikke nødvendigvis synonymt med å ta de rette valgene bestandig, hvor fortærende den erkjennelsen enn måtte være.

For dette er «slettes ikke verst», som en matanmelder her i byen ofte skrev om spisesteder der det skinte gjennom at forventningene ikke alltid var på Michelin-nivå.

Åpningssporet «Wall of Glass», og første singel, er en svært forfriskende og hektende rocklåt, med både soul- og gospelreferanser (koringene er utsøkte), vegger av gitarer og en overraskende pigg og vital Liam som synger. Låten hadde glatt tatt en stolt plass på ei av de to første Oasis-platene.

«Greedy Soul» (den siste av de tre singlene) er også raff og spenstig, også den fylt til randen av gitarer, og også her er det assosiasjoner til gospel i refrenget, men da mer i betydningen Spritualizeds «Come Together» enn old school negro spirituals.

Det høres i det hele tatt mye mer vitalt og overskuddspreget ut enn jeg ville gjettet, selv på en god dag der man sto opp med rett fot først. Man får sågar inntrykk av at det har vært direkte gøy i studio, noe man vitterlig ikke skal kimse av. Det livstrøtte post-kokainfest-dølle sløret som lå mer og mer smurt over Oasis-skivene, jo lenger ut i diskografien man kom, virker eliminert og sveipet bort.

Skiva er dessverre mer ujevn enn det de to nevnte låtene lover, men det er ingenting her som er direkte dårlig. Den beatleske semiballaden «Paper Crown» er veldig fin og «I Get By» sparker bra fra seg. Sant å si er dette rett og slett ei oppløftende og tidvis snasen plate jeg virkelig ikke så komme.

Nå vil den nok gå ganske snart i glemmeboka, og det er ikke et album som vil havne langt der oppe når 2017 skal oppsummeres, men man vil uansett sitte igjen med inntrykket av at han derre minstekaren i Oasis, han er fortsatt den kuleste. Og den flinkeste. Vel blåst, lillebror!

foto
LIAM GALLAGHER «As You Were» (Warner)