Tidligere har King Gizzard sjonglert jazzrock, akustisk pop og psykedelisk rock på en noe hensynsløs måte. På deres åttende album på fire år (!), inviterer Melbourne-bandet oss inn i deres mest bisarre sirkus fram til nå.
Variable prosentandeler av psykedelia, syttitallets prog- og vestkystrock blandes, og utføres med punkrockens intensitet og tempo. Surf, garasjerock og vintage pop finner man nok også i bandets kollektive platesamling. Dette er ikke neo-psykedelia av den «mystiske» shoegaze-varianten, men et skaperverk med masse humør, energi og kraftige farger. På mange måter spiller bandet det motsatte av gothrock.
Denne skiva kunne ha vært soundtracket til en science fiction-kalkun i skrikende og kornete technicolor, med et plott skrevet i narkotåka. Men noe tulleband er King Gizzard ikke, men det er noe Captain Beefheart-aktig over galskapen de sprer. Slikt blir i alle fall jeg i godt humør av.
Selv om låtene deres inneholder referanser til en mengde artister fra 60- og 70-tallet, kan man umulig si at King Gizzard ligner på noe annet band. Selv om man ikke kan dra det så langt som å kalle dette nyskapende musikk, er det heller ikke retro – bare annerledes.
De som har hørt singelen «Gamma Knife», har allerede fått en god pekepinn på hvordan albumet låter. Først på den dansevennlige femtelåten «Mr. Beat» slakker australierne av på det spinnville tempoet. Uten denne pustepausen, kunne «Nonagon Infinity» rask ha blitt litt masete.
King Gizzard balanserer gjennom samtlige førti minutter på tynn line. De står i fare for å ende opp som noe mer av et konsept enn et band, men unngår lange og kjedelige partier med introvert jamming.
Gutta har ikke tid til sånt! Australierne ivrer etter å få det musikalske romskipet av bakken, og dveler ikke for lenge på samme tanke før et nytt eventyr fanger oppmerksomheten deres. Låtene glir over i hverandre på naturlig vis, som også forsterker inntrykket av albumet som en større enhet, og ikke bruddstykker uavhengige av hverandre.
Dette er virkelig ikke musikk for alle, og ved første møte forstår jeg at det kan være lett å avfeie denne greia som hipster-tullball. Sannheten er at dette er hvordan «frihetsrock» burde låte, i motsetning til sånn daff hippe-boogie uten snert og humor.
«Nonagon Infinity» er en reise. En tripp på et motorisert magisk teppe som har rakettbensin på tanken.
