Jeg har vært en Darkthrone-fan lenge og har tre eksemplarer av «A Blaze in the Northern Sky» (1992) stående i platehylla. En er min og de to andre er kjøpt til ungene mine. Så kan de si at deres første plate var en ekte norsk metal-klassiker.
Men «Arctic Thunder» er altså ikke en klassiker. Fra første riff på åpningssporet «Tundra Leach» føler man at man har hørt dette før. Blant annet fra Darkthrone selv. Å gjenta seg selv er en forretningside som har stått seg godt for AC/DC og Motörhead, men det sømmer seg ikke for banebrytere som Darkthrone.
Alltid eksperimentelle og lekne (det er et ord man sjelden forbinder med norsk black metal, men hva annet kan man kalle voksne menn som leker seg med liksminke og våpen ute i skogen? En ungdomssynd, kanskje?), faktisk så eksperimentelle at de har meldt seg ut av black metal-klubben og omfavnet sine tidligere inspirasjonskilder innenfor heavy metal og punk. Og på «Arctic Thunder» er det beklageligvis punken som får rå til fordel for metal.
Det gjør sitt til at plata blir en hengemyr med forutsigbare og halvhjertede riff. Jeg forventer ikke at musikere skal gjenoppfinne kruttet hver gang de slipper nytt materiale, men jeg forventer at de skal spille med hjertet hele veien. Det føler jeg ikke Darkthrone gjør på denne skiva. Skivas tredje spor, «Boreal Fiends», er ren magisk doom, og en liten groovende perle på en ellers så ganske kjedelig plate.
Her har de til og med lagt inn en liten overraskelse i form av ren vokal som fungerer som et kontrapunkt til den ellers så vante knurringa. I det hele tatt fungerer Darkthrone anno 2016 bedre når de roer ned riffinga, noe de også gjør på «Throw Me Through the Marshes».
Misforstå meg rett, dette er ikke en dårlig plate, men på meg virker det som om Darkthrone har sluppet ei plate uten noe nytt å si. Følgelig framstår den som en monster truck på tomgang. Et gledelig gjenhør, men man kommer aldri fram noe steds og man begynner å se på klokka halvveis uti.
