Jeg elsker «Marquee Moon». Det er lett ei av de beste rockplatene jeg har hørt hele mitt liv.

Derfor var forventningene bevisst skrudd litt ned. Å gjenskape over 40 års gammel magi er et nesten håpløst utgangspunkt for ethvert band, men likevel en tanke som er så god at band og arrangører har skjønt at dette er bra for både nostalgiske fans og egne bankkonti.

Det er en deal jeg kan leve med. Jeg kjøper pakken. Jeg godtar at det er penger som er den store drivkraften, så lenge jeg får oppleve en fert av gammel storhet, fremført av levende mennesker som var med å skape mesterverk.

Allerede starten bar bud om at mye var galt. Bandet går på og gyver løs på albumets åpningsspor, «See No Evil», og er så ivrige at PA-anlegget ikke engang er påslått, så vi mest ivrige, vi som har stått der og ventet, får servert de første minuttene med ren monitorlyd.

Tom Verlaine, bandets ubestridte frontfigur, ser forvirret og vimsete ut, der han skrur og orger på diverse knotter og pedaler, med ei hette tett dratt ned over skallen. Det er et underlig skue. Har de ikke hatt lydsjekk? Har de ikke øvd? Har de ikke stemt gitarene? Bortsett fra første spørsmål, tror jeg dessverre svaret er et rungende N.E.I.

At de kødder med rekkefølgen på det originale albumet kan jeg leve med, selv om jeg synes noe av konseptet rundt albumets magi er nettopp rekkefølgen, den dramaturgien det skaper for deg som lytter, at de enkelte låtene følger etter hverandre i en naturlig, gjennomført tankerekke.

Television spiller det episke avslutningssporet «Torn Curtain» tidlig i settet, etter masse surr med sure gitarer og tekniske problemer (som mer føles som distré tullball). Verlaines gitar er konstant ustemt, og tuner og slikt moderne tøys vil han åpenbart ikke ha. Når han drar plekteret over strengene, klarer selv jeg å høre at den ikke er stemt. Og han klarer heller ikke fikse det. Sånn var det sikkert også i 1977, men trenger det være så jævla autentisk? Det gjør det åpenbart.

For liksom å understreke at dette ikke er noe morsomt for bandet (heller), rister Verlaine på venstrehanda, etter hvert mislykkede solo-forsøk på å gjenskape de originale lydene fra plata dette skal handle om, som om han har tunge smerter. Det ser helt merkelig ut. Slik drev jeg selv på etter de to første ukene med terping på «Tom Dooley». Da var jeg 10 år. To uker etterpå klarte jeg la være. 41 år etter «Marquee Moon» sliter Tom Verlaine med det samme.

Nedturen er massiv. Det er noe hjelpeløst og trist over det hele. Det ser og høres ut som ut som et elendig Television-coverband, der den innleide Jimmy Rip, som erstatter sologitarist Richard Lloyd, er det sterkeste ledd i bandkjeden. Jeg gjør et telaptisk forsøk på å sende Richard Lloyd en telepatisk hilsen, at dette, Richard, det skal du faen meg være glad du slapp.

Nå er jeg av den oppfatning at et band skal slippe å drive med masse publikumsfrieri, hvor høyt de elsker midnattssol og norske jenter/gutter, at sjømat er nydelig og alt det der. Jeg trenger ingenting av det. Jeg trenger ikke engang et «takk» mellom låtene. Og jeg driter i hvor mye allsang og unison klapping det er blant publikum.

Når derimot selve musikken ikke kommuniserer, er det noe helt annet, og i særdeleshet når dette er musikk jeg har et nesten seksuelt og lidenskapelig forhold til (beklager eventuelle bilder dette maner frem), låter jeg har hørt hundrevis gnager, og ei plate jeg har spilt så mye at vinylutgaven høres ut et bråkete leirbål.

På toppen av det hele er stemmen til Verlaine helt uten kraft. Et øyeblikk tenker jeg at de burde vært utsatt for et karriere-barmhjertighetsdrap.

Television skilte seg kraftig ut fra mange av de punkbandene de – temmelig feilaktig – ble slått i hartkorn med i sin samtid. Fordi de drev på med noe helt annet, samt at de var sjukt gode å spille.

Jeg har semibootlegs med dem, fra årene før de ga ut debuten, med diverse lurvete studioopptak og livespor. Der er det mye som ikke er på stell, men man hører likevel hvor forbanna gode de er, og for en vanvittig energi som ligger i bunnen. I 2018 er det nada som er igjen av dette. Det er helt uvirkelig kjipt.

Så begynner det å regne. Tom Verlaine tar opp et lommetørkle og snyter seg. Han klager over at det er kaldt. Velkommen til Nord-Norge, din forbanna primadonna-knallis. Du er fra New York. Du har sågar opplevd snø. Kjøp deg lue og hansker.

De bruker en time på å spille ei skive som opprinnelig varer i tre kvarter. Ikke fordi de jammer seg ut i stratosfæren og tilbake med lange og deilige gitarsoloer, men fordi en av mine største gitarhelter ikke kan stemme gitaren sin, og derfor kaster bort masse tid.

Dette kunne blitt så bra. Det var heller en gigantisk nedtur, der kun små gnist av gammel storhet ga seg til kjenne, men i altffor små doser til at det kunne sparke liv i den iboende storheten fra albumet de laget i 1977.

Dette var nærmere skjending enn hyllest. Tagging på Kheopspyramiden, tegne bart på «Mona Lisa» og nå altså radbrekking av «Marquee Moon». De burde de sørgelige restene av Television heller latt være å gjøre.