DARKTHRONE «Astral Fortress» (Peaceville Records)
35 lys på bursdagskaka er imponerende i seg selv, men at Darkthrone nå gir ut album nummer 20 er faktisk unikt i norsk black metal-sammenheng.
Det er riktig nok mange fullmåner siden duoen fra Kolbotn produserte pur svartmetall. Produktivitet og kvalitet går heller ikke nødvendigvis hånd i hånd, og gjennom 2000-tallet har kvaliteten bølget fra det beskjedne til det briljante fra de to kreative kjernekarene Gylve «Fenriz» Nagell og Ted «Nocturno Culto» Skjellum.
Førsteinntrykket var at «Astral Fortress» ville bli et tilskudd til «greit nok»-hylla i Darkthrone-katalogen, men denne skiva kaster ut en ny overraskelse for hver runde man snurrer den.
Som ingen vis mann sa: Jo mer man må jobbe for å få av det helvetes papiret – desto søtere blir smaken av Satans sukkertøy.
Platetittelen hinter kanskje til kosmos og nattehimmel, men det trolske, akustiske gitarspillet som innleder platas åpningsspor «Caravan of Broken Ghosts» leder oss egentlig nedover.
Fjorårets album «Eternal Hails......» representerte en opptur for Darkthrone, mens musikken ironisk nok sank litt nedpå. Tempoet var lavere, og lynnet mørkere enn på lenge. Denne «nedturen» fortsetter på «Astral Fortress», som er bandets mest saktegående affære noensinne (med delvis unntak av «Goatlord», innspilt for drøyt 30 år siden).
Aller dypest reiser vi på «The Sea Beneath the Seas of the Sea». Her flyter man rundt i ørska, der både kosmiske og doomy riff seiler inn fra høyre og venstre. Plutselig har 10 minutter passert av det som er Darkthrones beste låt på år og dag.
Bandet bruker nå sjøl termen «old metal». Dette er en treffende beskrivelse, på flere måter.
Selv om det er fristende å tolke coverbildet som en hyllest til originale blade runners som «Hjallis» og «Kupper’n», er det altså musikken – ikke estetikken – vi her snakker om.
Fenriz har kjempet en lang, høylytt kamp for det organiske lydbildet innen metal. Glatt, moderne plastikklyd er mer enn bare bannskap i Darkthrone-kirka. Det er å spikre bandets helter fra 80-tallet opp på et kors med glitter og neonlys på. Dette albumet er nesten like analogt som kritt på ei tavle, men soundet er samtidig litt mykere i skorpa enn på forløperen.
Darkthrone er nå regne som ekstremmetallens grevlinger, og i minimalismens ånd trenger de bare to individer i klanen.
De kravler seg gjennom kanaler i metalundergrunnen som de fleste andre band har glemt, eller aldri kjente til. Gjennom disse sju låtene nøyer ikke Darkthrone seg med å samle smulene fra 80-tallets doom metal og 70-tallets okkulte slengbukserock. De leiter frem svarte nuggets, og er raus med både saltet og pepperen før tallerkenen kommer på bordet.
Duoen blir allikevel aldri noe hyllestband eller retro-pastisj. Herrene Skjellum og Nagell har rett og slett for mange forskjellige idéer. De omfavner kanskje statusen som black metal-scenens gæmliser, men Darkthrone unngår fortsatt å gjøre «gamle sanger om igjen».
De kunne ha blitt norsk svartmetalls AC/DC eller Ramones – og det ville ha vært helt greit.
Men nye album der Fenriz og Nocturno Culto prøver nye kombinasjoner er å foretrekke. I alle fall så lenge leken ender godt, som tilfellet er her.
Dette er nemlig også Darkthrones mest melodiøse album. Bandet har lagt sin elsk på Chaka Khan Studio i Oslo, som tydeligvis har utløst litt ekstra energi inni knollen til våre to gamle helter. Her hører vi både synth og mellotron gjøre flere partier ekstra lekre, og det er jo litt artig at bandet som mange forbinder med den ultimate (lydmessige) styggedommen egentlig lager svært vakker musikk.
Det er allikevel hovedsakelig gitarspillet som gjør Darkthrone-album nummer 20 til 40 minutter med skikkelig kose-doom. Ted Skjellum lar det ofte danne seg litt luft mellom riffene – noe som gir en naturlig «episk» effekt. Gitaristen eksperimenter også med en del forskjellige effekter, som gjør låtene friske og uforutsigbare.
Jeg skvatt litt av tittelen på avslutningssporet, «Eon 2». Er det en oppfølger av sistelåten på debutplata «Soulside Journey» (1991) – og slik sett et hint om dette er bandets siste kapittel, eller tvert imot evig eksistens? Konspi-noiaen lever!
Darkthrone runder uansett av dette albumet med old metal-fanen høyt hevet. Her gjør Nocturno Culto sin beste James Hetfield vs. Kirk Hammett anno 1984, i avdelinga for gitarharmonier.
Riffene er kvasse, og tromminga «on the front foot» – for å låne en britisk fotballklisjé.
«Astral Fortress» er en svært god oppfølger til «Eternal Hails......». Jeg tripper ikke nødvendigvis forventningsfullt rundt på tåballene foran hver nye Darkthone-utgivelse, men på plate nummer 20 viser Kolbotn-duoen seg nok en gang som bandet du ikke visste at du fortsatt trenger.