Rocken er død – SÆRLIG!!!

Rocken er liksom død part 1

BACKSTREET GIRLS «In Lust We Trust» (Voices Of Wonder)

Undertegnede har overlevd så mange runder rundt sola at jeg for lenge siden har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger diverse folk i bransjen har postulert påstander om at rocken er død. Siden Elvis, Cash, Berry & co. fant opp denne aldeles vidunderlige formen for musikalsk uttrykksmåte har rocken blir erklært død med jevne mellomrom. Akkurat som radio og vanlig, masseprodusert industriøl.

Og, for all del, det er sikkert gøy å leke profet og se inn i den imaginære krystallkulen der man leker gud og ønsketenker at den viktigste musikkformen de siste sånn cirka 500 årene er død. At Backstreet Girls slipper nytt album i 2023 må i så måte være en fortærende faktaopplysning å forholde seg til.

Norges Rose Tattoo har holdt det gående i knappe 40 år, en voksen alder i de fleste sammenhenger, ikke minst i rock, men det er jo heller ikke naturstridig. Når Iggy headliner Tons of Rock og Mick Jagger fortsatt er i stand til både å spille inn skive og få flere unger, er det nok trasige tider for dem som ønsker rocken død.

Backstreet Girls har ikke bare holdt det ufortrødent gående siden starten, i første halvdel av åttitallet, de har sågar opplevd en slags ny vår, der de har blitt gjenstand for flere dokumentarer (Stian Andersens nydelige «Tilbake til Muotathal» fra 2015 og den svært fornøyelige og NRK-produserte «Backstreet Girls – en farligere variant» fra i fjor) og fylt scener de for 10-20 år siden ville slitt med å fylle.

Oppskriften er like enkel som den er vanskelig å etterleve: Man må elske det man holder på med, og man må ikke jukse eller ta snarveier i utførelsen. BSG kan trygt hekte av for begge deler.

I dag er det Petter Baarli som er igjen fra starten, men jeg regner selv Bjørn Muller som en original BSG-er. Han sang ikke på debuten, og ble avløst av en blond svenske med røde skinnbukser en kort periode på første halvdel av nittitallet, men det er han og Petter som er delt frontfigur i bandet, institusjonen og tilstanden BSG. Og det må det alltid være. Det er også de som har skrevet brorparten av materialet sammen til bandets 16. skive (med forbehold om at tellingen er rett).

Heldigvis vet man hva man får med BSG. Denne gangen er det 10 låter smurt utover 37 minutt, 10 låter helt uten mollstemte ballader eller flørting med britpop eller nu-metal. De søker verken nyskapelse eller utvidelse av målgruppe, analysert frem av nyutdannende kommunikasjonsrådgivere fra Westerdals. Ei heller prøver de å løse verdensproblemene eller kreftgåten.

Tekstene og de awkward-daddy-joke-aktige ordspillene i låttitlene er som de alltid har vært, nemlig infantile, fornøyelige og veldig dem. De kommer sågar unna med det, simpelthen fordi ikke prøver å være intellektuelle og dype på noe vis. BSG handler om å ha det gøy og om å gripe enhver mulighet til fest begjærlig med begge hendene, der bekymringene for morgendagen overlates til andre. Vel kan det gå til helvete, men da skal man i det minste ha det gøy på vei ned.

Baarli har ikke blitt mye knirkete i håndledd eller fingre heller, for riffene hans og alle gitarene høres helt ace ut hele skiva gjennom. Norges Angus/ Thunders/ Wilko bærer skiva på leopardmønstrede skuldre, godt hjulpet av en stram rytmeseksjon. Bjørn Müller er fortsatt ingen gullstrupe, og det er mye levd liv i stemmen hans, som nå ligner mer på Lemmy enn Angry Anderson, men det funker.

Trenger verden ei ny skive med Backstreet Girls i 2023? Selvsagt trenger vi det. Vi trenger noen som demonstrerer at det å ha det gøy og å spille og høre på rock fortsatt er noe av det artigste man kan gjøre, og at det å bli tildelt nobelprisen i litteratur ikke er noe rocken trenger å trakte etter. Verden er alvorlig og dyster nok fra før.

Flere av låtene her vil dessuten være fine tilskudd til fremtidige settlister. Personlig synes jeg det litt seige og catchy avslutningssporet «Doomsday Hell», deres tilsvar til DC’s «Hells Bells», er skivas skarpeste. Jeg holder nok «You Petter B. Goode»-soloplata til Petter Baarli høyere enn dette albumet, men det er noe helt enormt uangripelig med hva denne evighetsmaskinen fortsatt er i stand til, og som aldri slutter å imponere.

Rocken er liksom død part II

HAYEMINOL «Natural Born Failures» (Tarmkylling Records)

Det er ikke sånn at alle unge musikere vil rappe eller bli den nye Kygo, det er til og med noen som vi lage ny rock, selv om de står med én fot i tenårene og én i voksenlivet og har fått høre at rocken er død så lenge de har levd.

Der Backstreet Girls representerer utholdenheten, erfaringen, viljen til og den evige gleden ved å spille rock, er Hayeminol representanter for etterveksten. Medlemmene er altså 19-20 år og dette er likevel deres tredje fulle skive (debuten kom i 2019 og oppfølgeren i 2020), en sjokkerende og imponerende saksopplysning i seg selv. Det verste av alt er at bandet hadde tiårsjubileum tidlig i måneden.

Bandet gjør alt selv, i god, ærverdig DIY-stil, og der de glitrer befriende ubesudlet fra talentkonkurranser, by: Larm-seminarer og klamme bransjefingre. Nå har de attpåtil fått seg eget plateselskap (Tarmkylling Records er et navn med 20 i stil og innhold), som kler deres nesten dogmatiske idé om å spille, produsere, mikse og mastre alt selv.

Ånon Sørnæsdel Bakkjen, som også har spilt inn musikk og fremført den live under banneret Ånon (sjekk den vilt bra videoen og låten – som senere havnet på ei Hayeminol-skive – nederst i denne saken) er fortsatt bandets frontfigur og kaptein, og har fått mer dreis på både vokalen og engelsken siden debuten i første halvdel av tenårene. Nå er dessuten alle låtene på engelske for første gang, noe som både ser og høres bedre ut.

De spiller, takk og lov, fortsatt hard og energisk rock, og åpningssporet «Nuclear Winter» setter standarden, med en kvass og elektrisk punkrocklåt som møtes midt i Atlanteren, et sted mellom The Damned og Misfits. Det er også platas sterkeste spor, selv om det er flere gode kandidater her.

De har også utvidet besetningen fra trioformatet med et medlem ekstra, og det var sikkert lurt, da det gir dem flere muligheter og mer spennvidde. Ikke minst er harmoniene og tangentene flere og bedre her.

Mens debuten var ei fort og gæli-kjapp skive der ingen låter var på over tre minutt (og halvparten av dem på under to), har de nå sluppet inn litt mer luft og syre i rommet, i form av powerpop og små drypp av psychedelia, og det gjør nok også plata mer slitesterk. «A Thousand Winters Cold» er snasen, og «Sunlight City» har sågar små drypp av Bevis Frond i seg, til og med utstyrt med noen Brian Wilson-beslektede vokalspor. Stas.

Det er godt å se at det spirer og gror i norsk rock, og at veteranene ikke gir seg. Hayeminol og Backstreet Girls burde således turnere sammen nå, under banneret «Rocken er død – SÆRLIG!!!» eller bare «Hahaha!», for om det i det hele tatt var noen som lurte, kan de slutte nå, og heller høre på bevisene.