COBRA KRAFT «The Baptism of Pedro del Zorro» (Crispin Glover Records)

Ingen kan tøffe seg like tøft som en kobra. Samtidig kan ingen backe opp trusselen med et like giftig hogg. Og denne nye trønderbanden vet å bite fra seg.

I den nye supergruppa Cobra Kraft finner vi gitarist Per Borten og slagverkguru Kenneth Kapstad fra rockmonsteret Spidergawd. Sistnevnte er også bandkompis med Cobra-bassist Erik Øien, i gruppa til visekongen Stein Torleif Bjella.

I front leder saksofonist Petter Kraft an ensemblet, mens tangentmann Vegard Bjerkan viser hvorfor karer som Odd Nordstoga og Bjørn Eidsvåg ringer han når de trenger topp kvalitet på pianokrakken bak seg på scenen.

Pulsen er høy fra første tone på albumets førstespor «Kikuchiyo». Kraft har en serie hissige utbrudd med tenorsaksen, mens Bortens gitarspill veksler mellom å legge seg litt høyre eller venstre for bandlederen. Bak i maskinrommet tripper rytmeseksjonen lettbeint omkring.

Der Kraft og Borten veksler mellom harmoni og duell, gjennom «Peder Morset», holder Øien og Kapstad sammen. Rytmestrikken er løs, men de ender sine svev med nedslag på samme beat, til 20 i stil, hver eneste gang. At rytmeseksjonen ikke nettopp har hilst på hverandre, men derimot kan veve sammen melodiene i svært fjonge musikalske mønstre, er lett å høre.

Saksofonspillet til Kraft gløder, men disse låtene har flere varmekilder. Borten gjør ampen sin søkksvett, der han veksler mellom voldsom riffing og gnistrende solospill. Spidergawd-sjefen er ingen sukkertøygutt; det er hard rock han injiserer i musikken.

Bjerkan fungerer som noe av en brannslukker, bak sitt klaver og el-piano. Idet temperaturen og temperamentet er i ferd med å bli betent, får han det til å regne med tangentene. Og på tross av det hårete bandnavnet er det langt mer enn bulder og brak Cobra Kraft har å komme med. «Becky Lou» er en lun jazzballade hvor blåtonene kommer trillende som tårer nedover barnekinn.

Begrepet «jazzrock» klinger cirka like godt som «elektrosjokkparykk», i mine ører. Men uansett hva hva du vil kalle dette, blir sjelen godt innsmurt med melodisk balsam. Samtidig utfordres hodet kontinuerlig av utfordres av smarte vendinger i låtene.

Noen eksakt beskrivelse av dette er like umulig som den er unødvendig. Men Sonny Rollins versus Keith Jarrett, forsterket med kompet til pre-slengbukserockerne Cream, mens Jimi Hendrix og Neil Young krangler om hvem som skal spille riff og solo – det er nå én måte å si det på.

Selv om greia er nær å havne helt ut på viddene i det forrykende avslutningssporet «Løkken verk», er det en magnetisk kraft (der var det ordet igjen) i denne musikken. Selv om miksen av jazz og rock er gjort med hell, fra Mahavishnu Orchestra på 70-tallet frem til Hedvig Mollestad Trio i dag, er «The Baptism of Pedro Zorro» noe annet.

Så får vi bare håpe at kobraen er levedyktig i den norske musikkfaunaen. Jeg står laglig til for nye hogg.