I Feedback-spalten Trippel Trumf presenterer Helge Skog og Egon Holstad utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.
Det er mange band som blåser kruttet av på de to, tre første skivene, og der de i tiden etter sliter med å bli sammenlignet med seg selv, rett og slett fordi de aldri klarer å kare seg opp dit lenger. Den snikende erkjennelsen må være fæl å kjenne på, ikke minst når man ser det kommer stadig færre folk på konsertene, mens salg- og strømmetall på nye skiver ikke klarer å konkurrere med den gale katalogen.
Dette er ikke uvanlig. De færreste band går mot denne uunngåelige strømmen, og de som overlever lengst gjør det ofte som følge av en ekstremt lojal fanskare, som gjerne er det som følge av tidligere bravader.
Likevel er det noen få som bare blir bedre, og der den siste rekken av album i diskografien er den som skinner sterkest. Svenske The Cardigans var (og er, de eksisterer visst fortsatt, tross i at siste utgivelse kom for snart 20 år siden) et slikt band.
De tre første platene har aldri truffet meg ordentlig. Debuten «Emmerdale» (1994) oppdaget jeg ikke før andreskiva kom, og den er direkte svak, der en redselsfull bossanova-aktiv versjon av Black Sabbaths «Saabath Bloody Sabbath» sier det meste.
De to neste, «Life» (1995) og «First Band on the Moon» (1996), gjorde dem store i både hjemlandet og USA, men de fikk jeg aldri dreis på. De hørtes lette og kokett indiepop-spinkle ut. Husker jeg solgte skivene, men aldri skjønte hvorfor. Det var jo så mye annet bra fra Sverige på denne tiden (også), liksom.
Den andre halvdelen av katalogen deres er noe ganske annet, selv om populariteten i USA aldri skulle overstiges av hvor da var på «First Band on the Moon».
«Gran Turismo» (1998) husker jeg som en enorm overraskelse. De låt mer rock’n’roll, gitaren var lenger frem i soundet, samtidig som de mikset inn noe trip hop-aktig (for dem som husker den referansen). Men det var det første singelen, rocklåten «My Favourite Game», ledsaget av den Jonas Åkerlund-regisserte videoen, som kicket inn døra for meg.
De hørtes ut som et rocka Sneaker Pimps, og hørtes dessuten mer ut som et ordentlig band enn på de forrige skivene. Nå ble skiva både anbefalt og dyttet ned i posene til folk. Her møttes indie-, pop- og rockfolket til fest, og Nina Person hentet frem et ekstra gir i stemmen sin.
Hun sang tøffere og kulere og de var skikkelig bra live nå, der det å si at Persson strålte er en underdrivelse. Et band som norske Briskeby rappet mer eller mindre alt av hennes moves og scenetriks, dog uten å være i nærheten av samme nivå. På noe vis.
Da The Cardigans ble booket på Buktafestivalen i 2012, husker jeg at det var med en liten bismak, for at de kun skulle spille nettopp «Gran Turismo», ikke fordi jeg synes skiva er svak, jeg elsker den, men fordi oppfølgeren er betydelig sterkere.
«Long Gone Before Daylight» (2003) skulle nemlig vise seg å være enda bedre, og er bandets mesterverk for min egen del. Persson synger helt, helt, helt latterlig bra, soundet er uovertruffent og produksjonen til Tore Johansson er rett og slett perfekt. Skulle egentlig likt å høre alle de foregående skivene spilt inn på nytt med akkurat samme sound. Gitarene til Peter Svensson er tyngre og kvassere og det hele er skåret mer inn til beinet. Plata låter mindre jålete enn forgjengeren.
Så er det jo låtene, da. Her kunne lett seks av de 11 sporene vært singler, og hvor ofte kan man si det om ei skive, at over halvparten av låtmaterialet er potensielle singler? «For What It's Worth», «You're the Storm» og «Live and Learn» var låtene som trakk det lengste strået, men jeg tror både «A Good Horse», «And The You Kissed Me» og den episk vakre «Please Sister» hadde funket vel så bra.
Jeg gjorde et intervju med Dagny tidligere i år, der hun trakk frem denne skiva som superviktig for henne, at det var ei skive hun lett hadde tatt med seg på øde øy, og det gir full mening. Hun snakket om hvor utrolig bandy den høres ut og refererer da til en adjektivisering av band, og ikke den tullete sporten. Jeg er hjertens enig med henne. Og jeg hører gjerne Dagny spille inn ei skive i samme musikalske landskap som denne. Det tror jeg hadde blitt helt latterlig bra.
«Super Extra Gravity» (2005) skulle vise seg å bli den (foreløpig) siste skiva deres. Den synes jeg har vokst seg større enn jeg syntes den var da den kom, muligens del-forårsaket av at jeg var så jævla hekta på forgjengeren, at forventingene var skrudd på elleve.
Den spretne singelen, med den fjonge tittelen, «I Need Some Fine Wine and You, You Need to Be Nicer», kom før skiva og løftet også opp forventningene. Neste ut var «Don’t Blame Your Daughter», en låt jeg husker som en liten nedtur, men som jeg i ettertid synes er himmelsk vakker.
Det er likevel helt ubegripelig at ikke «Godspell» ble singelvalget, en helt hinsides catchy låt (åpningssriffet!), der Persson nesten overgår seg selv som vokalist. Teksten er visstnok om det pietistiske hjemstedet Jönköping.
Gitarene her er dessuten uovertrufne, skrudd perfekt inn i det store og smått komplekse soundet av samme Johansson som hadde hånden på rattet på alle disse tre skivene. «Drip Drop Teardrop» ville vært et høydepunkt på ei skive med The Soundtrack Of Our Lives. Så vilt de bra de var nå. Og så sørgelig at de ikke brukte momentum til å lage mer musikk akkurat der og da.
Disse tre skivene er skandinaviske klassikere. Jeg elsker dem og jeg hører på dem stadig vekk. Setter man sammen et «album» av dem, med de fire beste låtene fra hver og én av dem, meier de ned det meste av motstand fra band det er naturlig å sammenligne dem med i sin samtid. Under her finner du derfor nettopp ei slik spilleliste (Spotify og Tidal) med 45 minutters spilletid, som et ordinært album. Lytt - og bli enig.
Trippeltrumfen sin, det!