COLORED LIGHTS «Colored Lights» (Colored Lights)

Hadde det vært et tresifret antall mennesker, kunne vi sannsynligvis koblet dem til et digert batteri og berget den globale kraftkrisa.

Mannen er best kjent som oppstarter og – etter hvert – den ene kreative hjernehalvdelen i det framifrå bandet I Was A King (IWAK) (der Anne Lise Frøkedal er den andre), og er også innpiskeren i det transatlantiske orkesteret No Ones (sammen med medlemmer fra IWAK, R.E.M., Young Fresh Fellows, Minus 5 m.m.) som ga ut skive tidligere i år. Strømstad er også anerkjent som produsent og drifter dessuten festivalen Egersund Visefestival, som bookingansvarlig og sjef over alle sjefer.

Men det er åpenbart ikke nok. Her er det mye musikk innabords som skal ut, og da er det ingen grunn til å ligge på latsiden. Når plata heter det samme som bandet, og plateselskapet i tillegg bærer samme navn, skjønner man at det ikke er digre markedskrefter i ryggen på prosjektet, men så har det heller aldri vært drivkraften til Strømstad, noe musikken hans alltid gjenspeiler, for den høres alltid lekende og overskuddsbasert ut, og den høres ut som den musikken han selv ville gått i platesjappa og kjøpt.

Denne gjengen er også sammensatt av folk som normalt holder musikalsk hus andre steder, og som vet hva de holder på med. Foruten Frode selv finner vi produsent og musiker Bård Ingebrigtsen (Stein Torleif Bjella, Hedvig Mollestad, Odd Nordstoga, Paal Flaata), Ole Reidar Gudmestad (IWAK), Tomas Pettersen (Ulver, King Midas) og til og med selveste Frank «Tønes» Tønnesen er med her.

Å ta i bruk begrepet «supergruppe» føles feil her, men at det er en super gruppe skal være faen så klart. Og de har laget ei knakende fin og rufsete popplate. For dem som ble glad i IWAK i deres tidligste fase, er det mye gjenkjennelig her. Samtidig hører man uunngåelige Apples In Stereo i bakgrunnen (den lyse og karakteristiske stemmen til Strømstad og Robert Schneider er minst søskenbarn i musikalsk likhetsgenetikk), i det som lett hadde vært en del av det i indiekretser godt kjente og anerkjente Elephant 6-kollektivet.

Vi får flere raffe referanser til det gylne nittitallets popundergrunn, med både The Jesus And Mary Chain (Strømstad er neppe enig selv, men i låten «Blue» er det mye av både dem og Brian Jonestown Massacre) og det akk så bortglemte AmRep-bandet Chokebore (som jeg breialt gjetter at låten «Choke-Bored» er en hommage til). I «Stabbing Clouds» stikker sågar Velvet Underground, «Loaded»-utgaven, innom og sier hei.

Jeg så bandet live i sommer, i en feiende flott konsert, og da slo det meg hvor løssluppent og kult det låt, samtidig som det var ei klar, musikalsk retning med det de holdt på med. Dette er heldigvis tatt med inn i studio.

Låtene er kjappe, catchy og rett på sak, og der det åpenbart ikke har vært mye flikking i studio. De har også beholdt noe av nølingen og elektrisiteten i lufta før låtene kicker inn. Helt nydelig. Ikke minst er låtene passelig krydret med mollgrep, som gjør at sangene elter en deig av både sommerlykke og høsttristesse.

Dette er ikke ei danseplate, men ei skive for dem som elsker velsmidd og småskakk poprock fremført av noen fullblods utøvere av den edle kunsten her til lands. «I love a sad song, but I don’t wanna live my life like one», åpner Strømstad i låten «Say My Name». Begge deler høres, takk og lov.