RAMÓN – Hovedscenen, 26.08.2023
Det er neppe avkommet til verken Joey, Johnny, Dee Dee eller Tommy Ramone vi hører – såpass blir klart etter få sekunder av lørdagens åpningskonsert.
Huff, sorry. Om vi legger dad jokes fra punkrockens verden til side, kjører nemlig Ramón Torres Andresen skikkelig show allerede før vi kan telle til one-two-three-four.
Men idet Ramón går på scenen, synes jeg direkte synd på han. Dette er ikke en lett setting å håndtere.
Solskinn på en lørdags ettermiddag er vel og bra, og vi tromsøværinger er jo kjent for å starte festen ekstra tidlig om vi har sjansen til å bli svidd i trynet, i tillegg til høy i promillen.
Men med tanke på at festivalen er utsolgt, viser mengdene med naken asfalt at overraskende mange fortsatt fester på hjemmebane. Hurtigruteturistene får riktig nok en gratiskonsert fra dekk, pluss telefonen full av eksotiske feriefoto fra nord.
25-åringen gir allikevel full gass. Den ungdommelige energien spretter ut fra scenekanten, og kjemien med publikum er helt topp. Det lukter sjampanjefrokost lang vei av «17. mai», der folk hopper i takt med beaten. At scenekulissene ligner fælt på en slags pepperkakeby (!), er jo også litt skøy.
Jeg har aldri sett Ramón live tidligere, men oppfatter han øyeblikkelig som en genuin artist. Han har definitivt noe å melde, og unngår klissete melodrama i sine beskrivelser av livets nedturer, tenker jeg under «22». Den melankolske «Tivoli» blir konsertens sterkeste øyeblikk i mine ører.
Samtidig blir deler av lyrikken nokså forutsigbar for oss med litt flere årringer i hodet og træler på hjertet, enn Ramón og hans unge kjernepublikum.
Artisten fra Ski har ingen problem med nedslaget, da han går ned fra scenen for å snakke med fansen på første rad. Der intervjuer han Andrea, som forteller at hun har fått knust hjertet av en kar som i denne sammenhengen skal få være anonym. Hjerteknuseren får det glatte lag fra et høylytt publikum, etter oppfordring fra Ramón. Jeg er litt usikker på om denne formen for hevn er søt, eller (i etterkant) mest flau.
En time med konsert blir for lenge. Ramón sjøl holder riktig nok koken, og hans unge band gjør også en solid jobb. Men hvorfor korer de ikke, så vi slipper flat og livløs backingvokal på boks?
Hovedproblemet er at låtene blir for like i lengden. R & B-influert pop er helt greit, men vi hadde trengt en curveball eller to. Ramón og gjengen drar riktig nok et par klineballader midtveis, men det blir for monotont humør i musikken.
Det blir sannsynligvis følelsesladd nok, og vel så det, når Ramón skal presse maks ut av emo-sitronen under neste sesong av «Hver gang vi møtes». Fra scenen ytrer han et ønske om at Mari Boine skal synge hans låt «Egg og bacon». Haha! Om dét faktisk skjer – da skal jeg benke meg foran TV-en, med popkornet klart.