Navn, alder: Ida Løken Valkeapää (47) Band: Jeg jobber som «soloartist», i samarbeid med ulike musikere i forskjellige prosjekter. Aktuell med: Konsertforestillinga «HAÍRESIS - Til hvem gir du din sjel?» sammen med komponist og musiker Tone Åse. Om trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet - og oss her og nå. Gig-aktuell: Nordlysfestivalen, 1. februar på Amtmanden Scene.

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller? – Jeg er scenekunstner og lager konsertforestillinger i samarbeid med ulike musikere, der min rolle er en slags snakkevokalist eller forteller om du vil. Jeg liker veldig godt å jobbe med elektroniske lydbilder, som jeg oppfatter som lyden av vår tid. Fortellingene og temaene jeg er opptatt av går ofte tilbake i tid, eller resonnerer gjennom flere tidslag. Og da er det så fint å ha de elektroniske lydene som en puls av her og nå.

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke? – Hjelp, jeg dør!!! Selv om jeg bruker stemmen og jobber med musikere så synes jeg det å synge for folk er skikkelig skummelt. Jeg må liksom gjøre det til min egen greie og finne mitt uttrykk for å ikke dø av skrekk. Eller skam. Karaoke blir jeg superstressa av! I ren panikk ville jeg kanskje valgt Toni Mitchell og «Both sides now» eller Nirvana og «Smells like teen spirit». Men hvis jeg kunne få gjøre det til min greie, så skulle jeg gjerne stått foran et fullsatt Alfheim stadion og fremført diktet NORD av Rolf Jacobsen sammen med Kohib. Det hadde vært kult. Kohib er på ønskelista mi av samarbeidspartnere.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne? – Haha. Har flere opplevelser å by på. En gang på turné med Nordland Teater, jeg tror det var i Steigen, måtte vi avlyse forestillinga fordi scenografien ikke fikk plass. Det vil si scenografien var montert og sto oppe, men da var det ikke plass til oss skuespillere. Alle innganger og utganger var blokkert. Det var solgt bra med billetter, og det var en skikkelig vond følelse å ta bussen tilbake til hotellet uten å få gjøre den jobben vi var der for å gjøre.

– Av mere absurde opplevelser: Da vi spilte med teatergruppa Subfrau på Reykjavik City Theatre, og en fyr satt og runka på fjerde rad. Forestillinga het «This is not my body» og plakaten viste to enorme boobs. Jeg tror vedkommende hadde misforstått bildet. Forestillinga var en eksperimentell feministisk performance, og det var lite i selve showet som skulle oppmuntre til den slags aktivitet. Kanskje han hadde betalt billett og bestemt seg for å få full uttelling. Det var litt trist egentlig.

– En annen forestilling med Subfrau var en première på Malmö Stadsteater. Det var gruppas 10-årsjubileumsforestilling i 2011. Det hadde vært mye motstand av ulik art i prosessen, som toppet seg på premièren da en full fyr fra Skottland kom opp på scena og insisterte på å være en del av showet. Veldig spesielt. Publikumsvertene ante ikke hva slags forestilling vi spilte, og trodde det var meningen. Til slutt bar de ham skrikende ut av salongen. Det siste han gjorde var å holde seg fast i dørkarmen og skrike. Det får man vel kalle en ihuga teatergjenger.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren, uten noen økonomiske begrensninger. – Wow! Bare tanken på å få opptre i Den Norske Opera gjøre meg svimmel og lett elektrisk. Tror jeg hadde ønsket å feire med en skikkelig dyr og deilig champagne, sushi og konfekt etter forestilling, og så vil jeg hentes med helikopter fra operataket, og sveve over Oslobyen.. og bringes til en hytte langt inne i Nordmarka, der jeg kunne ha vært noen dager i ro og mak og fått fordøyd det hele.

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg. – Rammstein. Det albumet deres fra 2019 med en fyrstikk på.. Det er så fett!!! Og så er jeg ganske svak for Valdresmarsjen.

– Vi gir deg guddommelige krefter, som gjør at du får gi nytt liv tilbake til en død musiker. Hvem velger du å hente tilbake, fra andre siden og hvorfor? – Chris Cornell. Det skulle jeg gjerne gitt i gave og oppmuntring til mannen min. Det er en av hans favorittartister. Jeg skulle nevnt det sånn i forbifarten til middag, «Forresten, jeg har gitt nytt liv til Chris Cornell. Sender du meg potetene er du snill?»

– For at balansen skal opprettholdes, må en annen musiker innstille sin produksjon. Du slipper å ta livet av noen, men hvilken musiker kunne du tenke deg å bringe til evig taushet? Og hva har vedkommende gjort for å gjøre seg fortjent til det? – Åh nei, dette vet jeg ikke om jeg klarer å svare på. Har ingen navn å komme med. Jeg tar det ut over en hel sjanger. Evig taushet over all kommersiell julemusikk, evt bortsett fra 21.-31. desember. «Nordnorsk julesalme» bør bare få spilles én gang per dag. Ikke fordi den ikke er bra, men fordi den er i ferd med å slites helt ut.

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til? Hvorfor? – En stor messehall hvor folk vandrer rundt og er opptatt av alt mulig annet enn det jeg har å fortelle. Jeg trenger folks oppmerksomhet. Jeg tror egentlig at det er noe av det jeg elsker mest med teatret (som jeg jo kommer fra), at man sitter stille sammen i et mørkt rom og følger med på samme historie. Den konsentrasjonen.

– Skulle en gang gjøre et utdrag av min konsertforestilling «ODYSSÉEN - Everything is a remix!» (basert på Odysséen av Homer med musikk av DJ Runther) på en vernissage på et galleri i London. Utdraget varte 18 minutter. Folk var oppmerksomme i kanskje to min, og så begynte de å prate med hverandre igjen, og jeg sto i hjørnet mitt og holdt på for meg selv. Det hører også med til en ikke så god opplevelse. Selv om én faktisk hadde hørt på hele, og ga meg den beste tilbakemeldingen jeg fikk gjennom hele prosjektet. Hun hadde virkelig forstått hva jeg prøvde på. Så man vet aldri.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da? – Jeg skulle jeg gjerne ha sunget i et rockeband. Det er noe med energien i fremføringen som jeg digger. Å synge med åpne øyne og hoppe og danse med publikum.

– Når kjente du sist trangen til å banne høyt? – Det er ikke så veldig lenge siden. Har et minne av at jeg sto ved kjøkkenbenken og at det smalt noen gloser, men jeg har heldigvis glemt hvorfor, hehe. Er god til å fortrenge dårlige opplevelser. Men jeg kan avsløre at jeg alltid banner på finsk. Fem år i Finland har satt sine spor.