Elsa Søllesvik og Emilie Haaland Austrheim har så vidt lagt tenårene bak seg. For tre år siden ble de allikevel, i farlig ung alder, hypet hardt i forkant av debutplata – der duoen viste et talent som ikke nådde full utløsning.

Selv om bandnavnet låter litt «MGP junior», viser Haugesund-jentene en klar utvikling på «Kill Your Darlings». Og før alle begynner å mase om «musikalsk eksportartikkel» og «det nye store», kan vi trekke pusten litt, og konstatere at Elsa & Emilie lager knakende god popmusikk.

I Norge bombarderes vi nærmest av en bransje som, med korte mellomrom, skal pushe nok en ung, kvinnelig elektropop-yndling. Elsa & Emilie passer beskrivelsen, men denne duoen skaffer seg på sin andre plate en kraftig ledelse på oppsamlingsheatet. De har nemlig allerede det viktigste suksesskriteriet på plass: Gode låter.

«Under the Blood Moon» sørger for en mørk, men samtidig myk åpning, mens singlene «Chais of Promises» og «Au Volant» er kontante blinkskudd. Refrenget på «Ocean» er pur klasse, og er prov på at disse to unge damene virkelig har knekt låtskriverkoden.

Vi hører ofte at artisters låtskriving tillegges for stor vekt i Norge, og at vi bør «lære» av vår populærkulturelle storebror over grensa østover – der poplåtene i større grad komponeres av «superprodusenter», på workshops (gi meg styrke!) og så videre. Å skape sin egen musikk, er ikke noe alle artister har talent for.

Men å være selvforsynt med materiale er selvfølgelig en enorm fordel, hvis man bygger en karriere som er ment å vare lenger enn til neste bransjetreff. At eksempelvis Susanne Sundfør hadde blitt møtt med en like enorm respekt fra presse og publikum, om Max Martin eller Stargate hadde skrevet låtene hennes, tillater jeg meg å tvile på.

Denne duoen har blitt omtalt som et elektronisk First Aid Kit, og jeg forstår hvorfor. Elsa & Emilie trår stien mellom de svenske søstrene og deres allerede nevnte sambygding Sundfør. Begge to synger svært bra, selv om man ikke trenger være noen ny Aretha Franklin for å synge programmert pop med rigide melodilinjer. Harmoniene sitter som superlim.

Det lille ankepunktet med denne plata, er at de ni låtene er nokså like, både når det gjelder uttrykk og stemning. Unntaket er det dempede tittelsporet, der gitarspillet gir klare assosiasjoner til Nancy Sinatras «Bang Bang». Duoen har funnet sitt eget sound, med hjelp fra produsent Kristoffer Bonsaksen (Highasakite, Bendik, Ine Hoem).

I sine beste øyeblikk opererer Elsa & Emilie på et langt høyere nivå enn middelmådigheten som er malen i norsk popmusikk. Da er jentene som en perfekt blandet GT. Den andre halvdelen av «Kill Your Darlings» gir litt svakere inntrykk, enn den fire låter lange hitparaden som innleder skiva.

Nevnte hitparade bør allikevel fenge nok, til at Elsa & Emilie får fotfeste blant popelskere utenfor egne landegrenser. Oppskrytte svensker, og mylderet av bransjeoppblåste «elektro-babes», skal bare fløtte seg.