Da det sa pang i den nordiske rockscenen fra midten av nittitallet, hadde også Finland noen knallgode eksponenter som ville være med på festen. Sunride og Sweatmaster ga ut noen skikkelig raffe skiver, og for min egen del var The Flaming Sideburns noen år helt i toppen av det aller ypperste rock hadde å by på, både på plate og – ikke minst – live.
The Empire Strikes plasserer seg fint i dette terrenget, og minner kanskje mest om sistnevnte, på sitt mest stones-ete. For dem som husker svenske The Mainliners, kan dét være en fin pekepinn på hvor de står.
Utfordringen med å lage denne typen rock er å penetrere det enorme laget av middelmådigheter og tretten på dusinet-problemet, og da er det først og fremst låtene det står og faller på. Flinke gitarister, trommiser og vokalister har det aldri vært noen akutt mangel på.
The Empire Strikes innehar alle talentene når det kommer til tekniske skills, og strutter av energi, spilleglede og ståpåhumør. Og jeg elsker at band som dem finnes, samt at det finnes ildsjeler som evner å presse det i riller og gi det ut (som Bootleg Booze her har gjort, herlighetene finnes sågar på herlig og gloriøs, grønn vinyl).
Problemet er at for mange av de 12 låtene fremstår som litt forglemmelige, samt mangler limet i seg som gjør at du ikke får dem ut av hodet og skaper en narkotisk avhengighet, som gjør at du vil spille dem om og om igjen.
For det norske publikum er det for øvrig artig at de namedropper Gluecifer i åpningslåten, vårt eget flaggskip fra nevnte periode. Det er det ikke mange norske band forunt å oppleve. Kommer ikke på et eneste ett, faktisk.
The Empire Strikes er bandet som garantert leverer live, som er et mer enn trivelig bekjentskap, men som dessverre ikke når helt gjennom.
