ARMAGH «Exclamation Po!nt» (Dying Victims Productions)

Å gjøre noe nytt trenger ikke være et mål i seg selv, men det er en fordel med friske idéer iblant. Og her skorter det litt, i en metal-verden hvor hylling av gamle idoler har blitt normen

Det er sjelden man uttrykker et stort «Hæ?!», og spør seg sjøl ka farsken det var som skjedde nå. Nettopp dette skjer flere ganger i løpet av Exclamation Po!nt (fiffig tittel, altså!).

Vi snakker her om ei av de rareste og kuleste metal-skivene jeg har hørt på år og dag. Den polske kvartetten Armagh har åpenbart ikke tatt fagbrev i omslagskunst (jøje meg, for et visuelt søl).

Men de er garantert metal-nørds med mange timers tråling av bruktsjapper på ryggen, i søk etter gammelt gull med skinn og patronbelte på.

Armagh tar nemlig utgangspunkt i klassisk heavy metal, eller NWOBHM om du vil. Det gires tidvis opp i speed metal, men trioen går aldri full thrash. Strengt tatt kan man si at polakkene kun har latt seg inspirere av perioden 1978-1985. Det er mye hard rock i gitar-riffinga, men noen ganger males stemninga svart som i prototypen av black metal, som kom snikende opp av det rå jordsmonnet på første halvdel av 80-tallet.

Hvordan i helvete skal liksom dette være så freshe og spennende saker, spør du kanskje. Deler av svaret er at Armagh ikke er dedikert en spesifikk subsjanger, eller blander to av dem, som de fleste andre band. De fnyser av reglene, og tar en rekke valg vi tradisjonelt vil anse som ikke bare feil, men helt ute på jordet.

Vokalist Galin Soulripper (!) leverer definitivt ikke noen arketypisk metal gud-vokal. Buksene er heldigvis ikke for altfor trange. Da ender man som kjent opp med piping så høyt oppi registeret, at man må være borderline bikkje for å høre hva han synger. Røsten har allikevel plenty av pondus, og lyden som kommer gjennom mikken skaper en aura av mystikk.

Det svært fascinerende gitarspillet har få grenser. I flere låter plukker jeg opp deilige vibber av folkrock – som ikke må forveksles med dens retarderte stebror: Troll-og-tusseladd-heavy. Spillestilen kjent fra den andre bølgen av black metal, som tok full fyr her hjemme i Norge for drøyt 30 år siden, er også representert.

Vi hører en konstant strøm av rullende licks og kvasse riff. Vikk Vandall (!!) og allerede nevnte herr Soulripper leverer plenty av luftgitar-øyeblikk, men faller allikevel ikke for fristelsen til å bli for tekniske.

Lydbildet er sjeldent tynt, men bassgitaren sørger for litt nødvendig flesk i den musikalske setemuskulaturen. Noe sier meg at denne skiva vil låte vel så bra når nåla treffer vinylen, kontra det digitale lydfil-formatet jeg har lånt ørene til den siste uka.

Til å være noe mange metalheads vil anse som en lo-fi-produksjon, elsker jeg måten trommisen ruller galant over tammene – som er stemt på fjongt stadionrock-vis. Og, hei som det rulles! Igjen og igjen. Så får vi godta at doble basstrommer her låter farlig nær doble papptrommer.

Å skrive om ny metal uten å trille ut en haug av referanser til gamle band, føles direkte forfriskende. Armagh har definitivt et retro-fokus, men faktum er at den polske kvartetten ikke ligner på noen andre.

De finner ikke opp det berømte hjulet på nytt, men leverer åtte unike låter i løpet av «Exclamation Po!nt». Mini-eposet «The Portal», hvor disse gærningene faen meg sniker inn congas (!!!) på tampen, er pur melodisk nytelse.

Har du et stadig voksende «hørt det før»-forhold til heavy metal, kan Armagh være gjengen som tenner gnisten igjen.