LES BIG BYRD «Eternal Light Brigade» (Chimp Limbs)

Om vi gir blaffen i sjanger et øyeblikk, kan man koke musikk ned i to kategorier. Den ene er kjøtt-og-potet. Da snakker vi om den daglige dosen toner, riff og beats som verken er spesielt innovativ eller krysser musikkens uoffisielle disipliner.

Selv har jeg både stor respekt for og appetitt for denne «hverdagsmusikken», men noen ganger trenger vi en dose av den andre typen. Og da snakker vi om selve konfekten. Musikken som river seg løs fra røttene, og flyter rundt i et stadig ekspanderende univers. Her kommer Les Big Byrd inn.

Denne svenske supergruppa har medlemmer fra Caesars, Viagra Boys og Teddybears – band jeg ærlig talt synes er noe oppskrytt. Dét glemmes allikevel kjapt idet Les Big Byrd tar oss med på en spektakulær ballongferd i sitt tredje album, «Eternal Light Brigade».

Reisen starter i San Franciscos flower power-bevegelse i andre halvdel av 60-tallet. Halvveis på tvers av Junaiten, idet vi krysser Texas, fanger vi opp lydbølger fra ur-psykedelikere som The 13th Floor Elevators og The Golden Dawn.

Over Nord-Europa får vi inn noen elektronika-signaler, og videre koser vi oss med å cruise langs krautrockens langstrakte autobahn. Den hypotiserende rytmen sitter i kroppen etter å ha hengitt seg til nordafrikansk ørkenblues, og ingen form for psykedelisk musikk er komplett uten å låne en dose raga-krydder fra det musikalske triangelet Nord-India, Pakistan og Bangladesh.

Der den psykedeliske rocken anno 2022 har blitt nokså formbasert, både musikalsk og estetisk, er Les Big Byrd befriende uforutsigbare. Svenskene kan kverne på et riff, men frisker det kontinuerlig opp. Vi vugges ikke bare inn i transe. Det skjer noe hele tida.

Der drone-tåka kan bli i overkant tjukk, som ender i at mange band blir stående og tørrjukke på én og samme flekk, danser Les Big Byrd seg fremover med hodelykt på. Selv om tempoet ofte ligger over hvilepuls, og taktanslagene kan grense til hyperaktive, er det en utrolig tilfredsstillende ro i denne musikken.

Begrepet meditasjonsmusikk har for lengst blitt kuppet av spekulative og/eller groggy new age-dåsemikler. Noen finner ro i sjelen ved å lytte til Slayer med volumknappen skrudd opp til elleve. Noen drar på trekkspillfestival. Andre baller sansene sine inn i ambient elektronika.

Alt dette er individuelt, og ingen form for røkelse er påkrevd for å nå ens musikalske nirvana. Jeg opplever «Eternal Light Brigade» som svært frigjørende.

Dette albumet består av ni låter, der samtlige står støtt på egne bein. Det er allikevel sammenhengen som skaper den største magien. Folk som i fullt alvor hevder at albumformatet er dødt, kan umulig verken forstå verdien av eller sette pris på musikk som dette.

Der mye musikk virker å være lagd for folk med en attention span som begrenser seg til tiden man bruker på å spise en nokså slank marsipangris, er det befriende at band som Les Big Byrd eksisterer.

Blank ut kalenderen, skru deg inn på frekvensen til Les Big Byrd, og dropp helt ut i selskap med «Eternal Light Brigade». Etter å ha lyttet til plata mer eller mindre på repeat gjennom den siste uka er jeg offisielt avhengig.