JAIME WYATT «Feel Good» (New West Records)
Få bastardsjangre er mer tilfredsstillende enn countrysoul. I alle fall når låtene synges med hjertet utenpå drakta, og spilles med fingre med rester av feit, søt saus på.
På hennes tredje album, får Jaime Wyatt sørstatsstjernene til å skinne i perfekt harmoni. 38-åringen har riktig nok sitt opphav på vestkysten, men hun blåser en frisk bris inn i glørne til soulsentrum som Memphis og Muscle Shoals.
Selv om de fleste store soulsangere har en medfødt stemmeprakt en gjennomsnittsartist bare kan drømme om, er formidlingsevnen det viktigste. Å få presset hver dråpe blod, svette og tårer gjennom mikken med en god dose drama, men også troverdighet.
Jamie Wyatt utstråler denne «levd liv»-kvaliteten. Hun har stått mitt i store opp- og nedturer, og beskriver håp og håpløshet like godt. Hennes to første album hadde høy countryrock-faktor, men denne mykere, seigere og mer sexy soul-stilen kler Wyatt bedre.
På sitt beste låter sangeren som en krysning av Ann Pebles og Sheryl Crow. Backingbandet hennes spiller som et Creedence Clearwater Revival skolert i både FAME og Nashvilles studioer på sent 60-tall.
Produsent Adrian Quesada, som nettopp ga ut et topp album med sitt Black Pumas, skal nok ha e del av æren. Lydbildet er fylt opp av classy, små detaljer, men Quesada fører aldri fokuset bort fra stjerna bak mikrofonen.
Selv om dette er musikk som metter, må man jo bare ha en ny porsjon etter at de 11 låtene på «Good Time» er unnagjort.
BONNIE MONTGOMERY «River» (Gar Hole Records)
Hun er utdannet operasanger, og klassisk utdannet pianist. Personlig er jeg svært fornøyd med at Bonnie Montgomery står over «Figaros bryllup» og blåser en lang marsj i «Tryllefløyten».
Hun komponerer riktig nok sine egne operaer «på si», men denne dama var åpenbart født for å synge country. Heldigvis følger hun sitt kall, og Montgomerys glassklare, kraftige stemme tilfører sjangeren, der mange nøyer seg med nasal mumling, noe helt nytt.
Fra første tone i åpningssporet «River» blir vi døpt i punktet av elva der gospelen krysser sine yngre slektninger Country og Western. I de påfølgende 9 sporene kastes også litt folk, rock og soul oppi badevannet. Renselse blir overflødig etter en 40-minutters seanse med artisten fra Arkansas.
Hennes lysende pianospill tilfører en, både klassisk og classy, touch ingen andre countryartister har. Låter kan Bonnie også skrive. Siste halvdel av hennes siste skive er spesielt sterk.
Musikken låner en god del fra pionerer som Loretta Lynn, Gram Parsons og Jessi Colter. Samtidig er det ingen retro-vibb over Bonnie Montgomery. Det føles derimot som om hun drar denne konservative, og ofte ganske sidrumpa, stilen fremover.