THE HELLACOPTERS «Grande Rock Revisited» (Nuclear Blast Records)
Skal man egentlig tukle med skaperverket? De fleste band har en ikke-rør-tilnærming når klassikerne skal gis ut på nytt, med et eller annet jubileum som unnskyldning.
En remastret versjon, der de fleste fans knapt hører forskjell fra originalen, eventuelt et par bonusspor av variabel kvalitet og nyhetsverdi, er normen. Et klistremerke eller en plakat man uansett aldri tar i bruk, er obligatoriske.
De levende skandirock-legendene The Hellacopters går derimot, bokstavelig talt, «all inn» i feiringa av 25-årsjubileet til bandets tredje album «Grande Rock».
Her får vi den obligatoriske oppussinga av lyden, og en ny farge på omslagskunsten. Men svenskene begår i tillegg en kardinalsynd, om man er hellig opptatt av at innspilt musikk skal preserveres, og ikke køddes med: De har spilt inn enkelte nye partier, og lagt disse oppå originalsporene.
Om dét var så jævla lurt, skal vi komme tilbake til. Først litt om det originale albumet, som (de kjappeste i hoderegning allerede forstår) ble utgitt i 1999.
«Grande Rock» var noe av et sjokk, både for undertegnede og omgivelsene, idet skandirock-bølgen Hellacopters skapte peaket på tampen av 90-tallet.
På dette tidspunktet var bandet stjerner i den globale undergrunnen. Copycat-band som stjal både soundet og stilen til stockholmerne poppa opp overalt. Sånn sett var det et genitrekk av Hellacopters å ikke spille safe, men gjøre noe nytt.
En utvikling de fleste rockband ville ha brukt et tiår på å gjennomføre, gjorde bandet ledet av Nicke Andersson, alias Nick Royale, i løpet av ett album.
Hellacopters’ første album, det banebrytende bombenedslaget «Supershitty to the Max!» (1996), var i praksis en oppdatert versjon av punkrocken. Band som The Stooges, Sex Pistols, Motörhead og Dead Boys var smurt i tjukke lag utpå musikken, mens tyngden tidligere assosiert med metal lå i bunnen.
Bandet perfeksjonerte dette uttrykket med «Payin’ the Dues» (1997). Bare med litt mer melodi, litt bedre gitarspill, og et enda mer cocky glis om kjeften.
To år senere ble en langt mer melodisk og raffinert utgave av Hellacopters skutt ut av kanonen, med «Grande Rock». Tittelen viste seg å være en programerklæring (i tillegg til et nikk bakover i tid, til Detroit-rockens storstue Grande Ballroom). Menyen var nemlig utvidet fra bredbeint til storslått rock.
Enorm energi var nå den eneste klare linken til punken. Nå ble bandets likhetstrekk med Kiss, MC5 og et Lynyrd Skynyrd – på tilnærmet dobbel hastighet – plutselig veldig tydelige.
Pianist Anders «Boba Fett» Lindstrøm hadde tidligere fremstått som et slags vedheng på scenen, der han stort sett nøyde seg med taktfast enhåndskomp på orgelet. På album nummer tre fikk den svære karen med den rare lua tildelt en svært sentral rolle. Tangentspillet tilfører mange av låtene deilige melodilinjer og litt ekstra sjel.
Lindstrøm ble under innspillinga også bandets «nye» gitarist, i tospann med Nicke Andersson. Uten at jeg vet nøyaktig hvilke partier han spiller på, bidro Lindstrøm åpenbart med mer raffinert riffing og solospill enn Dregen, som hadde forlatt bandet noen måneder tidligere. Denne mer melodiske stilen ble videreført og videreutviklet da den blonde virvelvinden, gitarfenomenet Robert «Strängen» Dahlqvist, etter hvert tok over jobben, og bidro til The Hellacopters’ kommersielle gjennombrudd.
Den 19-årige utgaven av undertegnede var mindre begeistret for «Grande Rock» enn bandets to første album, da plata ble sluppet. Det inntrykket har endret seg. «Grande Rock» har holdt seg svært godt, faktisk vokst ettersom årene har gått, og i dag setter jeg enorm pris på rikdommen The Hellacopters klarte å stappe inn i løpet av snaue 39 minutters tid.
Hjernen til Nicke Andersson kokte åpenbart over av kreativitet, og spillegleden er intet mindre enn elektrisk.
Dette er også albumet som huser flere av bandets mørke perler. «Welcome to Hell» er slik powerballader burde låte, «5 vs. 7» er psykedelia spilt som sørstatsrock, mens «Venus in Force» er bandets vakreste øyeblikk.
Så hva har The Hellacopters egentlig kødda med, i denne reutgivelsen? Den største delen av svaret er at skiva har fått en remiks. Nicke Andersson har uttalt at dette er slik bandet «ønsket at plata skulle låte». Samtidig la bandsjefen til at han også likte originalmiksen. Trommis Robert Eriksson har avslørt at ingen medlemmer hadde en finger med i mikseprosessen, selv om bandet produserte skiva sjøl.
Dette har plateselskapet Nuclear Blast løst på galant vis, gjennom å gi ut både originalplata og «Grande Rock Revisited» som en felles dobbel vinylutgivelse. Ikke dumt, siden The Hellacopters er skandirockens ultimate platesamler-band. Jeg har selv en egen liten seksjon med bandets singler og rariteter i hylla, og registrerer at disse skifter hender for solide pengebeløp på nettet.
Tilbake til miksen: Jeg er usikker på om det egentlig kan bli «for mye gitar». I alle fall i rocksammenheng. Men «Grande Rock» er helt på grensa til parodisk, på dette området.
Jeg skal innrømme at balansen mellom gitaren og de andre instrumentene, er bedre på «Revisited»-utgivelsen. Og gitarspillet man bare må elske, er jo svært godt hørbart også nå.
Men én tabbe er gjort. Nemlig at originalgitarist Dregen – som nå er med i det gjenforente Hellacopters, men ikke spilte på denne plata – har spilt inn ekstra gitar.
Rifforgien, og platas åpenbare hit, «The Devil Stole the Beat From the Lord», er merkbart svekket på denne nye plateutgivelsen. Årsaken er ikke kubjella som plutselig dukker opp i introen, eller koret som dukker opp i det rolige brupartiet. Problemet er at den ekstra gitaren som dukker opp oppå de originale gitarene, blir like malplassert som han fyren som kræsjer inn på festen uten å være invitert.
En vesentlig greie jeg elsker med originalplata, er vokalen til Nicke Andersson. På «Grande Rock Revisited» blir dessverre denne tuklet med, i form av ekstra ekkoeffekter samt kraftigere «doblinger», på flere vokalspor.
Man må selvsagt være litt nørd for å rynke på nesen av slikt. Men, hallo! Dette er tross alt en utgivelse av og for nørds, som har solgt sjela si til rocken for lenge siden.
«Grande Rock» var skiva hvor Nicke la fra seg alle brølape-tendenser, og virkelig sang for første gang. Tydelig inspirert av 60-tallets soulsangere, samt rockere som Rob Tyner og Paul Stanley, fant han en røst som ga The Hellacopters et nytt våpen til bruk i resten av karrieren. Nettopp at stemmen hans er så naken og alene i store deler av originalmiksen, gjør de melodiske og tekstlige inntrykkene ekstra sterke.
The Hellacopters har med «Grande Rock Revisited» tatt en risiko, som kunne ha spolert 25-årsdagen til bandets tredjefødte. Resultatet er heldigvis ikke så dramatisk.
Den nye versjonen har dratt meg langt inn i «Grande Rock»-bobla. Der har jeg fått gode lytteopplevelser, pluss en ny forståelse for hvor unik denne hjørnesteinen i skandirock-historien virkelig er.
Men jeg foretrekker fortsatt originalen.