I en spesialutgave av Helge Skog og Egon Holstads artikkelserie «Rockens sorte får», der støvet børstes av et knippe kultklassikere, tar førstnevnte i dag for seg jubileumet til en bauta innen «ekte» norsk svartmetall.
DARKTHRONE «A Blaze in the Northern Sky» (Peaceville Records, 1992)
Det er tre tiår siden norsk black metal, om ikke så dagens lys, i alle fall krøp opp fra kjelleren – i form av den første fullblods albumutgivelsen.
Om vi nordmenn er født med ski på beina, kan man si at norsk svartmetall ble unnfanget i nattens mørke, men allikevel presset ut på toppen av seierspallen. Neste uke feirer nemlig «A Blaze in the Northern Sky» av sjangerens konger, Darkthrone, 30 år.
Der Mayhem var norsk svartmetalls Leiv Eiriksson, gjennom EP-en «Deathcrush», ble Darkthrone sjangerens Christofer Columbus gjennom slippet av denne skiva 26. februar 1992. «A Blaze in the Northern Sky» har fortsatt verken blitt tangert eller overgått etter at dette nye musikalske kontinentet ble oppdaget.
Tre tiår senere har albumet høstet mye fortjent anerkjennelse, og dets enorme innflytelse er ubestridt. Det dunkle, ikoniske platecoveret – der gitarist Ivar «Zephyrous» Enger står modell – fortsetter å skrike ut fra t-skjortene brukt av tenåringer verden over.
Darkthrone har konsekvent nektet sine plateselskap å nominere bandets plater til Spellemannprisen, eller andre festlige showbiz-kurranser. Her hjemme fikk allikevel «A Blaze in the Northern Sky» den ultimate anerkjennelsen i 2020, da plata ble innlemmet i Nasjonalbibliotekets permanente utstilling om norsk kulturhistorie.
Det er samtidig verdt å ha i minne at plata ble spilt inn lenge før pompøse uttrykk som «kulturell eksportartikkel» ble knyttet til norsk black metal.
Hvor radikalt annerledes og krass denne musikken var i 1992, selv for ekstremmetallfans med træler i ørene, er vanskelig å forklare 30 år senere.
«Vi er ikke vanlige folk. Vi dyrker døden». Utsagnet tilhører Mayhem-gitarist og innehaver av platebutikk og samlingspunkt Helvete, Øystein «Euronymous» Aarseth, fra et nokså parodisk radiointervju. Tragisk og ironisk nok ble han drept av en gal bergenser en stund senere.
Og «A Blaze in the Northern Sky» er egentlig ikke musikk for vanlige folk.
Jeg tviler på at Darkthrone hadde Hvermannsen i tankene da de snudde på death metal-flisa etter sin debutplate «Soulside Journey». Om målet med plate nummer to var å sjokkere, var det i så fall å sjokkere dem som allerede vasset rundt i obskure subkulturer.
En pekepinn på hvor annerledes denne musikken var, er faktumet at plateselskapet i utgangspunktet nektet å gi ut «A Blaze in the Northern Sky». Og Peaceville Records var jo ikke akkurat den engelske varianten av Kirkelig Kulturverksted.
Peaceville hadde på dette tidspunktet vært med på å tøye metal-strikken gjennom en rekke utgivelser, men anså altså «A Blaze in the Northern Sky» som for drøy kost – selv for deres nisjepublikum. De forlangte at det unge norske bandet enten remikset plata fra topp til tå, eller aller helst spilte inn hele greia på nytt.
Darkthrone ba plateselskapet ta seg en megabolle, og blånektet. Heldigvis! Integriteten og staheten til disse jyplingene fra Kolbotn resulterte i at plata ble utgitt i sin opprinnelige lyddrakt, og endte opp med å endre alt. En fortsatt pågående karriere, pluss status som det ultimate black metal-bandet for mange av sjangerens svorne fans, er nok en fin bonus attåt.
All denne ekstremiteten hadde selvfølgelig blitt hundre prosent verdiløs uten musikalsk substans. Og «A Blaze in the Northern Sky» er ærlig talt et album der det ikke er rom for å stappe inn en eneste kubikkcentimeter med ekstra substans. Den renner over av energi og kreativt overskudd.Dette er musikk som kun kan skapes av tenåringer/«twentysomethings», som er helt inne i bobla.
Å lage noe så kompromissløst er jo på ingen måte fornuftig eller lurt, men historien viser at musikkens genistreker ofte oppstår på denne måten.
Introen – med messing på «helt gresk» fra trommis, låtskriver og bandkaptein Gylve «Fenriz» Nagell – bærer bud om at noe vondt, og muligens også ondt, er i gjære. Men ingen kunne være forberedt på eksplosjonen, og lyden av blitsregnet som fulgte. Det var som om sjølvaste Gammel-Erik hadde gjenoppstått for å slippe løs en rabiat og utsultet ulveflokk.
På debutplata «Soulside Journey» hadde Darkthrone fremført låtene med imponerende spilleferdigheter. Teknisk perfeksjon var noe å strebe etter. Dette snudde de, i ny-dogmatisk iver og med plenty av «fuck you»-energi, opp-ned med «A Blaze in the Northern Sky».
«Nye» Darkthrone ville skvise hver dråpe av styggedom ut av musikken, og i Foreningen For Fæle Fyrer var det selvfølgelig ingen adgang for flinkiser. Bandet kvesset derfor øksa, og gjøv løs på primitivt – nærmest barbarisk – vis.
For å kunne skille ut instrumentene, og unngå sonisk kaos, hadde majoriteten av ekstremmetall på denne tida et tørt lydbilde. I sitt lokale lydstudio på Kolbotn gikk Darkthrone motsatt vei. «A Blaze in the Northern Sky» hadde mer klang enn en huleboerfestival.
Dette ga den «skumle» lyden vi enten elsker eller hater. Lyden av betong, frostrøyk, knuste ølflasker og «sint ung mann».
Vokalprestasjonen til Ted «Nocturno Culto» var et nytt nivå av «rå». Hvordan kroppen hans kunne unnslippe denne alt annet enn åndsfriske vrælinga uten varige mén – det er noe øre-nese-hals-utdannede får svare på. Harvinga på gitarene låt som om de i drittsinne hakker løs på en isblokk med sine plektre.
Summen av alt dette ble perfekt uperfekt black metal.
I tillegg til det musikalske, ble «A Blaze in the Sky» øyeblikkelig skoledannende rent visuelt sett. Det grimme albumcoveret gjorde at folk skvatt til, og tenkte «hva faen?!», idet de bladde seg gjennom radene av LP-er på platesjappene verden over. Omslagskunsten supplerer på ypperlig vis det mørke og iskalde musikalske innholdet.
Det er naturlig at flokk etter flokk med black metal-spirer fortsetter å la seg inspirere av låtene og lydbildet på denne skiva. At tilsynelatende enda flere velger å kopiere platas coverkonsept, er derimot temmelig corny.
Å kline sminke utover trynet, og vasse ut i djupsnøen i kostymer som ville fått Lars Monsen til å svelge tunga, er åpenbart fortsatt fristende for mange.
«A Blaze in the Northern Sky» ble første brikke i albumtrilogien som i ettertid omtales som legendarisk. Darkthrone har gjennom hele 19 album fortsatt å være kompromissløse gjennom å hylle sine inspirasjonskilder ved å endre, kødde med eller snu opp ned på de aller fleste subsjangre innen metal.
1992 var året Satan gjenoppsto i Norge. Før folk begynte å bli i overkant ivrige med fyrstikker og våpen, er det verdt å minnes at musikken først fikk sitt utløp gjennom Darkthrone. Pangstarten «A Blaze in the Northern Sky» står seg bare bedre og bedre.