Med sin mørke synthpop slår Depeche Mode tilbake, på et punkt hvor bandet er på vei til å forsvinne ut av alles musikkbibliotek, med overfladiske og anonyme utgivelser som «Delta Machine» (2013) og «Sounds of the Universe» (2009).
Det har nemlig ikke vært noe å skrive hjem om siden platen «Playing the Angel» i 2005, hvor hiten «Precious» herjet på omtrent alle radiokanaler, og på det populære musikkvideoprogrammet «Svisj» på NRK2. Ja, det er så lenge siden. Og allerede da virket det som en evighet siden debuten i 1981.
Åpningssporet «Going Backwards» sparker fra seg slikt et åpningsspor skal, og man kan igjen gni seg i hendene og glede seg til å se synth-pappaene på en skikkelig stadionkonsert. For det er virkelig dette er. Storskjermer, strobelys og tunge synth-riff er selve definisjonen på bandet. Likevel er det mye blandet drops på «Spirit».
«The Worst Crime» og «Scum» går nok fort i glemmeboka sammen med den masete «So Much Love». Samtidig er det lett å la seg rive med og synge på «Where’s the Revolution», som minner mistenkelig om monsterhiten «Personal Jesus», som er en av bandets mest kjente låter. Vokalist Dave Gahans stemme holder nivået fra 80-tallet, og selve soundet er en smule mindre industrialisert enn det vi kjenner fra tidligere.
Ruvende synth- og bass-riff og deprimerende tekster fra Dave Gahan blir vi nok aldri lei, selv om «Spirit» nok inneholder i overkant mange altfor seige ballader på bandets fjortende studioalbum. Det er mørkere og seigere. Lydbildet virker mindre enn tidligere og fungerer utrolig godt som en helhetlig plate. Her er det langt mellom potensielle hits, men en verdig lytteropplevelse man kan unne seg flere ganger.
Jeg vil så gjerne ha 80-tallsheltene tilbake i storform, men det ender opp med å være middelmådig, selv om dette er deres beste bidrag siden 2005. Det er kult at det fortsatt blåser litt rundt Depeche Mode og at ikke alt bare er middelmådig fra et band man verken kan kalle pionerer eller legender.
Godt forsøk, Gahan.