Fem utvalgte fra Egon Holstad

Cop Secret – Jeg kan overhodet ikke redegjøre for hvorfor det er sånn, men jeg går alltid for de islandske og finske filmene i TIFF-programmet. Det har gitt meg vekselvis mye glede og harme, og det skal det åpenbart bare fortsette med.

«Cop Secret» (en glitrende tittel for de av oss som ble overveldet av humormesterverket «Top Secret» i 1984) har et aldeles perfekt utgangspunkt, som er en politifilmparodi med en skaphomofil harding, hvis tenning på partner og eksmodell skaper forviklingar.

Hvordan dette kan unngå å bli morsomt må lundefuglene vite, men utgangspunktet er iallfall mer enn bra nok, og en slik film er alltid kjekk å ha i bakhånd når de blodseriøse og tunge filmene blir mange, slik det gjerne er under TIFF.

foto

Benedetta – Nederlenderen Paul Verhoevens evige claim to fame til filmhistorien vil nok alltid være tre spesifikke sekunder, der Sharon Stone anno 1992 spiller hovedrollen. Ikke for dét, Verhovens produksjon er selvsagt så mye, mye mer enn dét, ikke minst de påkostede blockbuster-klassikerne «Total Recall» (også med Stone), «Robo Cop» og «Starship Troopers».

Benedetta, en film basert på den sanne historien om 1600-tallsnonnen Benedetta Carlini, selges inn som både unik, absurd og episk, og med maksimalisten Verhoevens i regissørstolen er dét grunn nok til at den er verdt å benke seg ned for å se, sine relativt beskjedne 6,7 på IMDB til tross.

foto

Drive My Car – Det er dessverre ikke en Peter Jackson-dokumentar om The Beatles-skiva «Rubber Soul», men det er jo heller ikke akkurat en kulturell turn-off å vite at denne japanske kritikerfavoritten allerede har sopt inn en Cannes-palme for beste manus.

Plottet: Hovedpersonen er en sjåfør som elsker å kjøre bil, hvis skjebne ender opp med å få jobb med egen sjåfør, attpåtil etter at kona har vært utro. Uten å sitte bak rattet begynner han å reflektere. Og dæven, som han reflekterer.

Dens lange spilletid (3 timer) gjør at man selvsagt tillater seg å være forsiktig skeptisk til en potensiell langtekkelighet, men det sa sikkert også folk i forkant av «Apocalypse Now», «Ran» og «Gudfaren», dummingene.

foto

Spencer – det britiske kongehuset har til alle tider vært en fast leverandør av utrolige manus, og folks hunger etter å se dem filmatisert er ustoppelig, noe ikke minst The Crown-serien har vist ettertrykkelig.

«Spencer» er en film om prinsesse Diana, festet til filmrull av den chilenske prisgrossisten Pablo Larraín («Stem nei» og «Jackie»). Det er tidlig nittiall og forholdet til fusentasten prins Charles skranter, hangler og smuldrer.

Sistnevnte observeres stadig med hans nåværende kone, Camilla Parker-Bowles, og Diana (spilt av en Kristen Stewart i angivelig storform) fanges i dilemmaet med om fasade og monarki skal trumfe egne valg og eget liv. Dette kjente bakteppet er rammen for en psykologisk thriller, som er en av filmene TIFs programkomité hyper hardest.

foto

Trond Giske - Makta rår – Doku- og kjendisalarm! «Makta rår» gir et unikt innblikk Norges mest omtalte #metoo-sak. Det er en film om hvordan makt gjør blind, og hvor lett det er for makthavere å bevare konsensus gjennom fortielser og taushet», skriver TIFF i programmet til filmen det nok er størst nasjonal interesse for under årets festival.

I motsetning til Giske-showet som var under Svarte Natta-konferansen i Tromsø i november 2019, er det ikke Giske selv som har regien denne gangen, men den prisbelønte dokumentarregissøren Håvard Bustnes («Blod & ære», «Opprørske oldemødre», «Helsefabrikken», «Hatets Vugge» m.fl.).

Så får vi se om den tidligere TIFF-gjengeren og kulturministeren selv dukker opp i salen. Følg med! Følg med!

foto

Fem utvalgte fra Jørn Mikael Hagen

Tystnaden i Sapmi – Noen av TIFFs sterkeste filmer er ofte dokumentarfilmer. Og «Tystnaden i Sapmi» er kanskje en av årets viktigste filmer. Seksuelle overgrep som forties er på ingen måte et urfolksproblem, men ofte et problem i små samfunn der «alle kjenner alle», og der det samiske og læstadianske står sterkt i flere småsamfunn på Nordkalotten.

Vi har sett det i Tysfjord og vi har sett det i Nord-Troms. Men heldigvis ser vi også stadig oftere at jenter og unge kvinner som har blitt utsatt for overgrep våger å stå fram. Liselotte Wajstedts «Tystnaden i Sapmi» er en svært viktig film som letter på tabu-lokket.

foto
VOND OG FIN: Never, Rarely, Sometimes, Always er en av filmene iTromsø mener du bør se under årets TIFF. Vond og fin på én gang, og med to unge skuespillere som imponerer stort. Foto: Angal Field

Never, Rarely, Sometimes, Always – Det er enormt mye bra film som lages i USA. Men der mye (og ofte det beste) er fjernt fra milliardproduksjonene i Hollywood. «Never, Rarely, Sometimes, Always» er både vond og fin, og viser hvor mye galt som har skjedd med USA de seneste årene. Blant annet – som denne filmen viser – blir det stadig vanskeligere for kvinner å ta abort.

I filmen følger vi 17 år gamle Autumn som oppdager at hun er gravid. Men i staten hun bor i er abort vanskelig. Sammen med hennes venn Skylar stjeler de penger fra kassabeholdningen på butikken de jobber i, og reiser til New York der hun kan utføre abortinngrepet.

Man sitter med konstant knip i magen gjennom filmen da man frykter at forferdelige ting blir å skje med de to i metropolen. Dette er to unge kvinnelige skuespillere som imponerer stort i denne filmen.

foto
INGEN PUBLIKUMSFAVORITT: Filmene fra Island slår ofte godt an hos TIFF-publikummet, men «Lamb» blir ikke å vinne noen publikumspris i år, mener TIFFs programkomite, da den blir for ekstrem for allmennheten. iTromsø mener likevel at du bør se den. Foto: TIFF

Lamb – TIFF-publikummet elsker film fra Island. Det kreative folkeslaget på sagaøya er mestere i å formidle menneskelig varme på film, ispedd mørke og humor, og filmer fra Island vinner ofte publikumsprisen under TIFF. Men «Lamb» blir ikke å vinne noen publikumspris, skal vi tro på programkomiteen.

Det faktum at den er plassert i Overdrive-programmet gjør nok at flere vil trekkes til den som magneter, mens andre flykter like hurtig vekk fra den. «Lamb» følger et ungt par som bor på en avsidesliggende gård. Etter en uvanlig lammefødsel, begynner de å oppleve rare ting. Trenger man si mer?

foto
ÅRETS STERKESTE: «Sabaya» er antageligvis den sterkeste filmen under årets festival. En film man garantert blir påvirket av, og som bør sees. Foto: TIFF

Sabaya – Kanskje årets sterkeste dokumentar. En film som vil føles som et hardt spark i magen. Ubehagelig, men enormt viktig. Al-Hol-leiren i Syria omtales som helvete på jord. Den huser like mange mennesker som Tromsø kommune. Mennesker som er på flukt fra IS, men som i leiren opplever at IS har mye av kontrollen også der. Kvinner holdes innesperret som sexslaver for IS-soldater.

Dokumentarfilmskaperne følger en gruppe frivillige fra Yazidi Home Center i Syria som daglig risikerer livene sine når de infiltrerer leiren for å redde kvinner fra slaveriet, og inneholder noe så sjeldent som en biljaktsekvens der filmteamet blir beskutt – på ekte.

Filmen vant prisen for beste regissør av utenlandsk dokumentarfilm under årets Sundance Film Festival. En film som garantert gjør inntrykk.

foto
PUSTEPAUSE: Den amerikanske komedien «The Climb» anbefales under årets TIFF. Mye fordi de gode komediene fungerer som viktige pustepauser dersom du ser mye tung film under festivalen. Foto: TIFF

The Climb – «Pustepauser» bruker jeg kalle dem. Og de er veldig viktige dersom man ser mange filmer under festivalen, og særlig om det er mye alvorlig tematikk på festivalprogrammet ditt. Da må man ha noen «pustepauser» innimellom. «The Climb» er en slik.

En komedie med dialog på engelsk. Vi følger kompisene Kyle og Mike, der filmen åpner med at Mike forteller Kyle at han har hatt en affære med kvinnen Kyle snart skal gifte seg med. Ikke bare er dette en komedie der vennskap settes på alvorlige prøver.

Den er også briljant laget. Bare studér åpningsscenen med de to kompisene på sykkel. Det er én lang takning. Det er flere slike gjennom filmen, uten at det gjør den langsom. Det gjør bare skuespillerprestasjonene enda mer imponerende. God fornøyelse.