De fleste kjenner nok Janove best som tidligere frontmann i Kaizers Orchestra. På hans siste soloutgivelse vil de fleste fortsatt gjenkjenne han som nettopp det. Det trenger imidlertid ikke å være helt feil – har man funnet en formel som fungerer, gir det sjelden mening å finne opp kruttet på nytt.

På sitt fjerde soloalbum har vestlendingen samlet et aldri så lite stjernelag av velmeritterte musikere, hvor grunnbesetningen Børge Fjordheim (Cloroform, Morten Abel, Sivert Høyem), Gulleiv Wee (The September When), Dag Sindre Vagle (Helldorado) og Micke Lohse (Atomic Swing) bidrar med briljant, kreativ og vellåtende instrumentering på samtlige låter.

På enkelte spor styrkes i tillegg bandet ytterligere av gitarist Mattias Hellberg (The Hellacopters, T.S.O.O.L.), samt strykerne Renate Engevold og Benedicte Årsland.

Albumet er dessuten spilt inn live, noe som gir bandets samspill og uttrykk en nesten uformell tone, dynamikk og karakter. Produsent Jørgen Træen (Kaizers Orchestra, The National Bank, Sondre Lerche, med flere) har sørget for et varmt og detaljert lydbilde, og i det store og hele låter «Det Sorte Karneval» upåklagelig fra første låt.

Når det kommer til låtskrivingen, kan nok ingen avskrive eller benekte Janove Ottesens CV eller talent, da han i stor grad var ansvarlig for brorparten av Kaizers Orchestras ymse landeplager i årevis. Uansett om man likte Bryne-orkesterets særegne univers eller ikke, er det ingen hemmelighet at de skapte musikk som fenget svært mange, og mang en gammel Kaizers-fan vil nok finne mye gjenhørsglede i «Det Sorte Karneval».

Selv om sirkus- og ompa-faktoren er noe nedtonet, hersker det absolutt ingen tvil om hvilken artist man hører på, og mye av den burleske og pompøse estetikken som kjennetegnet gamlebandet er fortsatt sterkt til stede, kanskje spesielt hørbart på låter som «Synd at synd går i arv», «Opp av ruiner» og «Feil i mitt speil».

Som vanlig er også det dramatiske og teatralske en stor del av Ottesens tekstunivers, og gjennom albumets ni spor fortelles et knippe historier fra et sammensatt rollegalleri. Ellersom artisten selv beskriver det i pressemeldingen: «Ni tekster og melodier blir til ni scener fra de ulike karakterenes liv på godt og vondt. Kabaret og ekstravagansa». Da skjønner man egentlig nøyaktig hva man burde forvente, og det innfrir.

Det blir kanskje uansett litt feil å karakterisere albumet som et slags «Kaizers Light», noe som kan demonstreres med rett-fram-rock-låta «Blomster frå ei grav», avslutningssporet «Verdens lengste farvel», og pop-perlen «Tanker», som med sin taktskjeve, lave hvilepuls og grinefine strykerarrangement også er blant skivas absolutte høydepunkter.

Likevel blir ikke sammenligningen fullstendig fjerntliggende, for her låter mye både kjent og kjært, og alle som har hatt våte drømmer om et nytt Kaizers-comeback vil nok neppe bli skuffet over Janoves siste soloverk heller. Til tross for at et par av låtene oppleves som «albumfyll», knyttes «Det Sorte Karneval» helhetlig godt sammen, og sitter desto bedre i øret etter et par gjennomlyttinger.

Med så mye talent samlet på samme album, skulle det uansett godt gjøres å bomme totalt. For å parafrasere/feilsitere artisten – her er det kabaret og ekstravagansa på godt og vondt. Heldigvis mest på godt.