– Det eksploderte uten at vi skjønte hva som hadde skjedd. Vi opprettet jo egentlig bandet som en teaterforestilling, og så tok det helt av. Folk tok kontakt og booket oss til store musikkfestivaler. Det var absurd, sier Nikoline Spjelkavik i det feministiske svartmetallbandet, Witch Club Satan.
På kvinnedagen 8. mars gir de ut det selvtitulerte debutalbumet sitt, litt over et og et halvt år etter premièren på Festspillene i Nord-Norge sensommeren 2022 da de ble den store «snakkisen».
– Vi skjønte det ikke, for premièren var fullstendig mayhem for oss. Det var fullstappa i salen og forestillinga var så hypet opp, og så raste alt sammen, rent praktisk. De doble basspedalene til trommisen falt fra hverandre, og mens vi måtte få hjelp til å få de fikset, improviserte vi. Vi begynte å hyle som om vi brant på bålet, vi hylte i ti minutter. Det var ganske intenst, men det bidro til en apokalyptisk stemning, sier Spjelkavik.
De hadde egentlig lagd en konsertforestilling de tenkte hørte til teaterfestivalscenen, med stor scenografi, kostymeskift, falskt blod, nakenhet og urskrik. Men etter premièren begynte ryktene å gå, at dette var noe Musikk-Norge måtte få med seg.
Den tredje konserten de holdt noensinne var på klubbdagen på Øyafestivalen. Da dukket det opp anmeldere fra noen av de største internasjonale musikkmagasinene, britiske NME (New Musical Express) og Rolling Stone Australia. Begge trakk fram bandet Witch Club Satan som et av høydepunktene under festivalen.
– Det er ingenting med dette prosjektet som har fulgt oppskriften på hvordan et band vokser. Vi var på rett plass til rett tid, og det var på tide å få flere damer inn i sjangeren. Universet var klar for at vi skulle finnes.
– Det var ikke sånn at staten kastet penger etter oss
Det var like etter korona at de tre scenekunstnerne kjente at noe måtte skje. De følte at verden hadde satt vekkerklokka på slumre, at de slumret selv også, klarte ikke våkne skikkelig.
– Vi kjente at vi måtte lage noe med et ekstremt uttrykk som kunne få folk, oss selv inkludert, til å våkne og handle. Det er så mye urett og uro i verden, vi kan ikke bare døse oss gjennom det. Vi tenkte at dersom det er ett uttrykk som kan bære det varslet, så er det black metal.
De søkte Kulturrådet om støtte til å skape forestillinga og fikk innvilget 800.000 kroner. Ingen av dem hadde særlig kunnskap om instrumentene de skulle spille før de begynte på prosjektet. Et halvt år etterpå sto de altså på scenen på Festspillene i Nord-Norge, kort tid etterpå på Øya og Roskilde.
– Har det vært reaksjoner på at dere fikk statsstøtte for å lage band?
– Ja, det ble litt misforstått. Det er jo gjennom midler man kan lage teater, for det koster. Det var ikke sånn at staten kastet penger etter oss for at vi skulle lage band. Det var jo ikke sånn at vi planla det i utgangspunktet, sier Spjelkavik.
Det høres kanskje ut som om de bare falt inn i musikkverdenen på slump, men bandet var veldig klare på hvor de ville fra start.
– Vi har en punkete holdning fra før og liker black metal-sjangeren. Vi ville ta det tilbake til røttene, slik det hørtes ut på åttitallet før den tekniske verden tok over. Hadde vi gått for en annen sjanger, hadde vi feilet. Det ble en stor fordel for oss at vi hadde begrensninger i ferdighetsnivået, noe som gjorde sangene ekstremt primitive i en sjanger som har blitt veldig flink og raffinert.
– Det var derfor Jørn Stubberud, «Necrobutcher» i Mayhem, ville bli mentoren vår og hjelpe oss, fordi det var det mest primitive han hadde hørt siden åttitallet.
– Men hvordan bestemte dere hvem som skulle spille hva?
– Tilfeldigvis hadde Johanna (jour. anm. Holt Kleive) spilt perkusjon før og faren hennes er jazztrommis. Jeg hadde spilt gitar et halvt år på kulturskolen som ungdom og kunne tre grep. Så da fikk Victoria (jour.anm. Røising) bassen. Heldigvis er hun rytmisk sterk, så det falt henne naturlig. Vokalen gjør vi sammen, som et trestemt hyl. Å hyle kunne vi heldigvis fra før.
– Kvinnekroppen er ganske skremmende når den ikke er seksualisert
De er alltid nakne på scenen, enten helt eller delvis. Det har skapt reaksjoner de ikke helt ventet seg.
– Det er jo ikke så oppsiktsvekkende med nakenhet i teaterverdenen, så det var overraskende for oss at det fikk så mye fokus. Men det er noe vi står veldig for og vil fortsette med, sier Spjelkavik og fortsetter:
– Den ene grunnen er at det er veldig vanlig i sjangeren at menn opptrer i baris, at det kommer fra et feministisk ståsted. Men vi kaller oss jo for hekser på privaten, og fra gammelt av ble hekser fremstilt som nakne kvinner. Det er noe med den nakne kvinnekroppen som er ganske skremmende for folk når den ikke er seksualisert. Det gir oss en ekstra kraft og kobler oss på på en helt annen måte, det fjerner all bullshit.
– Men er dere helt nakne, altså uten truse?
– Det har vært litt fram og tilbake. Vi har opplevd noen ubehagelige seanser der folk kommer med kamera og tar bilder rett opp med overlegg. Og det er jo ikke nakenheten i seg selv som er i fokus, det er urkrafta som ligger i det.
– Prosjektet handler om noe større enn selve musikken. Vi tenker på oss selv som hekser som jobber med hvit magi, at musikken er vårt magiske arbeid for å gjøre en mørk verden bedre. Det er så mange strukturer som temmer oss som mennesker, vi kvinner skal jo blant annet ikke vise sinne. Men det er så mye sprengkraft og brutalitet i sinnet som gir mulighet for aksjon og endring. Derfor hyler vi.
Bandet er spente på hva folk vil synes om albumet, men de er ikke redde for kritikk. De har opplevd både å bli hyllet og slaktet.
– Vi ble fullstendig slakta av Graffa på en konsert. Anmelderen mente at låtene var dritdårlige, og det var noe av det beste som har skjedd oss. Folk fikk behov for å gjøre opp sin egen mening og kom på konsert, det er det som skjer når noe blir så polarisert som meningene rundt oss ble, nasjonalt og internasjonalt.
– Hvor går veien videre nå? Hva er drømmen?
– Jeg tror at Witch Club har bevist oss at drømmene våre var mindre kule enn det som ble virkeligheten. Så vi stoler bare på at prosjektet presser seg fram organisk der det vil fram. Vi tror på magien i det.